Gud hjalp meg til å overvinne prøvelser

FORTALT AV VAZIR ASANOV

Jeg spratt opp av sengen, bandt fast en bibel rundt livet og kledde på meg i en fart. Før jeg hoppet ut av vinduet, rullet jeg sammen noen klær, plasserte dem i sengen og drog teppet over dem for at det skulle se ut som om jeg fortsatt lå der og sov. Så løp jeg til Rikets sal mens jeg bad til Gud om at han måtte hjelpe meg. Dette skjedde i 1991, da jeg var 14 år.

JEG er født i en kurdisk familie i en by i den sørlige delen av det som nå er Kasakhstan, men som den gangen utgjorde en av de 15 republikkene i det tidligere Sovjetunionen. Foreldrene og slektningene mine oppdrog meg til å tro at jeg kunne bli en framtidig leder og frigjører for mitt folk. Jeg nærte så sterkt hat til fiender av mitt folk at jeg var innstilt på å drepe for å befri det kurdiske folk for undertrykkelse.

I slutten av 1980-årene begynte mor, en yngre bror av meg og jeg å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Far forbød oss imidlertid å komme sammen med kristne. Jeg fortsatte likevel å studere. I en kurdisk familie forekommer det praktisk talt ikke at noen er ulydig mot familiens overhode. Jeg var glad i far, men jeg var også glad i de bibelske sannhetene jeg lærte.

Motstand hjemme og på skolen

En gang så en av lærerne mine et eksemplar av bladet Vakttårnet i ranselen min, og han fortalte det til foreldrene mine. Far ble rasende og slo meg så hardt at jeg begynte å blø neseblod. «Driver du fortsatt på med den religionen?» skrek han.

Etter dette gjorde far det klart at han ikke lenger betraktet meg som sin sønn. Det såret meg dypt å høre noe slikt. Samtidig begynte mange av klassekameratene mine å unngå meg, og noen skjelte meg ut åpenlyst. Lærerne satte ned karakterene mine og gjorde ofte narr av min tro i timen i et forsøk på å få meg til å anta deres ateistiske synspunkter.

Til tross for denne motstanden prøvde jeg å komme meg på Jehovas vitners møter og fortelle andre om min nyfunne tro. En stund senere fikk far vite at jeg fortsatt leste i Bibelen og kom sammen med vitnene. En søndag prøvde jeg å finne på en unnskyldning for å kunne forlate huset og gå på møtet. Far sendte meg rett i seng. Han sa strengt: «Hør her, hver søndag på denne tiden skal du være i seng.» Han truet meg med at det ville få alvorlige følger hvis jeg nektet, og jeg var overbevist om at han mente det.

Jeg gråt og tryglet Jehova, den sanne Gud, om å gjøre far mildere stemt. Men far forandret seg ikke. Jeg tenkte på den undertrykkelsen  som israelittene ble utsatt for i Egypt. Den måten far behandlet meg på, fikk meg til å tenke på farao, som nektet israelittene å dra for å tilbe Jehova. — 2. Mosebok 5: 1, 2.

Jeg treffer avgjørelser

En søndag bestemte jeg meg for å gå på møtet. Hjertet hamret i meg da jeg lå i sengen og bad stille til Jehova. Da foreldrene mine kom inn på rommet, lot jeg som om jeg sov. Far sa stolt: «Se for en lydig sønn jeg har.» Han kysset meg, og de gikk stille ut. Jeg fortsatte å be intenst.

Like etter at foreldrene mine hadde gått ut av rommet, spratt jeg opp, som jeg fortalte innledningsvis. Jeg fikk på meg skoene, som lå under sengen, og hoppet ut av vinduet. To timer på møtet gikk fort, og jeg lurte på hva som ville skje når jeg kom hjem. Selv om mor hadde sett at det ikke var meg, men klærne mine som lå i sengen, hadde hun heldigvis ikke sagt noe til far. Men hun advarte meg om at hun ikke kom til å skjule slike ting for ham flere ganger.

I 1992 sa jeg til foreldrene mine at en venn av meg skulle overvære en spesiell feiring, og at jeg var blitt invitert til å være med. Den spesielle feiringen jeg planla å overvære, var et stevne som Jehovas vitner holdt i byen Taraz, som lå omkring 100 kilometer fra hjembyen min, Karatau. Der skulle jeg bli døpt som symbol på min innvielse til Jehova. Jeg hadde spurt mor om jeg kunne få et spann med solsikkefrø fra stallen. Jeg ristet frøene og solgte dem på markedet, og på den måten tjente jeg nok penger til å komme meg på stevnet.

Da jeg kom hjem, spurte far om jeg hadde hatt det fint sammen med vennen min. Det forsikret jeg ham om at jeg hadde. Jeg følte at Jehova støttet meg, for far snakket ikke mer om den saken. Jeg likte godt ordene i Ordspråkene 3: 5, 6: «Sett din lit til Jehova av hele ditt hjerte, og støtt deg ikke til din egen forstand. Gi akt på ham på alle dine veier, og han skal gjøre dine stier rette.»

Jeg blir åndelig svak

Fars motstand opphørte ikke etter at jeg var blitt døpt. Fordi jeg fortsatte å komme sammen med Jehovas vitner, slo far meg brutalt, både når andre var til stede, og når vi var alene. Jeg ble ydmyket og presset nesten hver dag, og jeg gråt ofte. Kasakhstan hadde nettopp oppnådd uavhengighet fra Sovjetunionen, og mine foreldre og slektninger prøvde å overtale meg til å sette meg positive mål som politiker. De mente at jeg ikke benyttet de mulighetene jeg hadde.

Den eldre broren min hadde gjort det bra innen sport, og far holdt ham ofte fram for meg som et eksempel. I slutten av 1994 begynte jeg også å engasjere meg i sport. Jeg hadde talent og fikk snart priser og utmerkelser i fotball og turn. Jeg begynte også å studere jus for å kunne ivareta kurdernes interesser. Jeg ble til og med interessert i politikk og vurderte å stifte et kurdisk ungdomsparti. Nå begynte far å gi meg ros.

«Du vant, pappa»

Jeg var blitt åndelig svak og hadde sluttet å lese i Bibelen og gå på Jehovas vitners møter. Jeg trøstet meg selv med den tanken at jeg skulle tjene Jehova igjen når jeg ble eldre. En gang spurte far meg om jeg hadde noen forbindelse med Jehovas vitner. «Nei. Du vant, pappa,» svarte jeg. «Er du glad nå?» Da far hørte dette, ble han svært glad. «Nå er du endelig min sønn!» sa han stolt.

Jeg var borte fra møtene i to år, men det hendte iblant at jeg hadde lyst til å gå.  Skamfølelse hindret meg imidlertid i å gjennomføre mine intensjoner. Jeg tenkte at de andre i menigheten ikke ville forstå min situasjon.

Samtidig var jeg overbevist om at det ikke var noe som var bedre enn å tjene Jehova. «Jeg er tross alt glad i Jehova!» sa jeg ofte til meg selv. Så begynte far å legge press på meg for å få meg til å ta en universitetsutdannelse. Jeg gav etter og lovte også å gjøre det jeg kunne for å gjennomføre utdannelsen med de beste karakterer. Innerst inne håpet jeg imidlertid at jeg skulle finne Jehovas vitner når jeg kom til universitetet i Almaty, en stor, moderne by i det sørlige Kasakhstan.

Situasjonen forandrer seg til det bedre

Ikke lenge etter at jeg begynte å studere ved universitetet, traff jeg to Jehovas vitner som forkynte på gaten i Almaty. De spurte meg: «Hvem tror du det er som styrer denne verden?»

«Satan Djevelen,» svarte jeg, «Jehovas og alle menneskers fiende.» (2. Korinter 4: 3, 4) Jeg forklarte at jeg var et døpt Jehovas vitne, men at jeg var blitt uvirksom.

I slutten av 1996 begynte jeg igjen å studere Bibelen sammen med vitnene. Etter at vi hadde studert noen ganger, fikk jeg igjen et oppriktig ønske om å tjene Jehova, og jeg begynte å delta i alle grener av Jehovas vitners virksomhet i Almaty. I september 1997 begynte jeg å tjene som pioner, eller heltidsforkynner.

Et år senere kom far på besøk. Jeg løp ham i møte, og vi omfavnet hverandre. Han bad om tilgivelse for den måten han hadde behandlet meg på i alle disse årene. Han sa at han hadde misforstått både meg og troen min. «Pappa,» sa jeg, «jeg er veldig glad i deg.»

Det gledet meg virkelig da far tok imot bibelsk litteratur og spurte om han kunne få en bibel. Han sa at han ville lese den fra perm til perm. Et år senere kom han på besøk igjen, denne gangen sammen med mor. I Rikets sal ble de tatt hjertelig imot av mennesker av forskjellige nasjonaliteter som presenterte seg for dem. Dette gjorde dypt inntrykk på far, og han begynte å lese vitnenes litteratur med stor interesse.

Rike velsignelser

I september 2001 giftet jeg meg med en nydelig russisk jente som heter Jelena. Hun har vært et døpt Jehovas vitne siden 1997 og begynte som pioner i mai 2003. Til vår store glede fikk vi etter hvert vite at foreldrene mine hadde begynt å studere Bibelen sammen med vitnene, og at de gjorde åndelige framskritt. Jeg kunne faktisk ikke tro det før jeg hørte far fortelle meg det selv. Han sa i telefonen til meg at Jehova er den eneste sanne Gud!

Jeg er så glad for at jeg her i Almaty har fått mulighet til å lede bibelstudier med folk fra mange steder, for eksempel Kina, Iran, Pakistan, Syria og Tyrkia. For ikke så lenge siden spurte en iransk prest meg om jeg ville studere Bibelen med ham på hans morsmål, persisk. En mann som tidligere hadde vært general i Afghanistan, ble mektig imponert over det han lærte om Jehova. Det var også en glede å studere med en person fra Syria på mitt kurdiske morsmål. Dessuten studerte jeg med folk på kasakhisk og russisk, språk som jeg også lærte som barn.

Nå tjener jeg og Jelena i en kasakhisk-talende menighet — en av de over 35 menigheter av Jehovas vitner i Almaty. I fjor hadde Jelena og jeg det privilegium å tjene midlertidig ved Jehovas vitners avdelingskontor, som nylig er blitt bygd i nærheten av Almaty.

På et tidspunkt ble jeg opplært til å hate mine fiender, men Jehova har lært meg å elske alle mennesker. Jeg er overbevist om at vi aldri bør la oss påvirke til å gjøre noe annet, ikke engang om vi blir presset til det av velmenende slektninger og venner. (Galaterne 6: 9) Nå er jeg glad for at min kone og jeg har «rikelig å gjøre i Herrens gjerning». — 1. Korinter 15: 58.

[Uthevet tekst på side 13]

Mor advarte meg om at hun ikke kom til å skjule slike ting for far flere ganger

 [Bilde på side 15]

Rikets sal i Karatau, hvor jeg gikk på møter i ungdommen

[Bilde på side 15]

Mine foreldre, som nå er velvillig innstilt til vårt arbeid

[Bilde på side 15]

Jelena og jeg da vi giftet oss

[Bilde på side 15]

Sammen med Jelena foran det nye avdelingskontoret i nærheten av Almaty