Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

De glemte slavene fra sydhavsøyene

De glemte slavene fra sydhavsøyene

De glemte slavene fra sydhavsøyene

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT PÅ FIJI

MED spent forventning speider folkemengden utover sjøen idet to skip seiler inn i lagunen. Mange år tidligere hadde en sjømann som strandet på denne fjerntliggende stillehavsatollen, gitt hver familie der noen løse sider fra bibelen sin. Disse ydmyke menneskene leste hver side med iver og hadde siden ventet i spenning på at det skulle komme en kristen som kunne lære dem mer.

De besøkende sjømennene lover nå at de skal ta dem med til et sted hvor de kan lære mer om Gud. Omkring 250 menn og kvinner går tillitsfullt om bord i skipene, og mange av dem trykker de høyt skattede sidene fra Bibelen til sitt bryst.

Men de ble ofre for et kløktig uttenkt bedrag. Så snart de var kommet om bord, ble de bundet, kastet under dekk og sendt av gårde på en reise til havnebyen Callao i Sør-Amerika. Usanitære forhold førte til at mange døde underveis. Mange ble seksuelt utnyttet. De som overlevde reisen, ble solgt som slaver for aldri mer å vende tilbake til sitt hjem på sydhavsøyene. De ble satt til å arbeide på plantasjer og i gruver eller som hushjelper og tjenere.

Utviklingen av «blackbirding»

Bortføringen av øyboerne på sydhavsøyene på 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet kom til å bli kalt «blackbirding», slavejakt. I begynnelsen av 1860-årene ble tusenvis av øyboere som følge av denne praksisen ført til Sør-Amerika. I løpet av det etterfølgende tiåret ble stadig flere øyboere ført vestover – til Australia. Ross Lewin, som tidligere hadde gjort tjeneste i den britiske marine, tilbød i 1867 sukkerdyrkere og bomullsdyrkere de «beste og mest tjenestevillige innfødte som finnes på øyene, til sju [pund] pr. hode».

Det britiske kolonidepartement prøvde forgjeves å bekjempe slavejakten. Det var for det første vanskelig å anvende britisk lov overfor andre lands undersåtter. For det andre var ikke slaveri klart definert i britisk lov. I retten argumenterte derfor slavejegerne med hell med at disse øyboerne – selv om de var blitt bedratt og bortført med makt – egentlig ikke var slaver, men arbeidere som var ansatt på kontrakt; de ville få betaling og senere bli sendt hjem. Noen gikk så langt som til å hevde at de gjorde disse tidligere hedningene en tjeneste ved å bringe dem inn under britisk lov og lære dem å arbeide! Derfor fortsatte slavejakten, i hvert fall for en tid.

Situasjonen forandrer seg

Rettferdig innstilte borgere tok etter hvert til orde mot slavejakt, og saken tok en annen vending. Selv om noen øyboere lot seg verve frivillig, kunne man ikke lenger tolerere tvungen bortføring. Mishandling, for eksempel pisking og brennemerking, eller slike skandaløse forhold som noen arbeidere levde og arbeidet under, kunne heller ikke tolereres.

Situasjonen tilspisset seg da den anglikanske biskopen J.C. Patteson, en frittalende motstander av slavejakt, ble drept av en av de øyboerne som han prøvde å beskytte. Slavejegerne hadde brukt en utbredt metode for å lure øyboerne – de hadde kommet til øya før Patteson i et skip som de bevisst hadde fått til å ligne på hans skip. Lokalbefolkningen var blitt invitert om bord for å møte biskopen. Siden hadde ingen sett noe mer til dem. Da den virkelige Patteson kom, ble han møtt av en folkemengde som forståelig nok var fiendtlig innstilt, og han ble drept i en misforstått gjengjeldelsesaksjon. Som følge av denne hendelsen og stadig flere reaksjoner fra offentligheten ble britiske og franske marinefartøy stasjonert i Stillehavet med ordre om å stanse ugjerningene.

Myndighetene i delstatene New South Wales og Queensland i Australia samarbeidet med det britiske kolonidepartement ved å sette i verk tiltak for å få slutt på slavejakten og regulere handelen med kontraktarbeidere. Det ble utnevnt inspektører, og representanter for myndighetene ble utplassert om bord på rekrutteringsskip. Deres iherdige anstrengelser gav resultater, for de fikk dømt slavejegere for brudd på lover om bortføring og mord og ikke på bakgrunn av de virkningsløse bestemmelsene mot slaveri. I det siste tiåret av 1800-tallet forandret situasjonen seg på sydhavsøyene. Det ble stort sett slutt på slavejakten, og i begynnelsen av 1900-tallet hadde flommen av nye «rekrutter» begynt å ebbe ut.

I 1901 fikk en ny nasjonalforsamling, Australsambandet, kontroll over immigrasjonen i hele landet. Den politikken som ble ført, gjenspeilte folkeopinionen. Folk flest hadde nemlig begynt å mislike arbeidskraft fra utlandet fordi mange fryktet at det kunne undergrave de lokale arbeidernes jobbmuligheter. Arbeidere fra sydhavsøyene var ikke lenger velkomne, enten de hadde arbeidskontrakt eller ikke. Mange tusen ble tvangssendt tilbake til de øyene de kom fra, og det førte til enda større tragedier, for noen ble fjernet fra det stedet der de hadde etablert seg, og ble skilt fra sine kjære.

De glemte slavene blir minnet

I september 2000 offentliggjorde regjeringen i Queensland en erklæring som skal være permanent utstilt. Den erkjenner den rolle øyboerne fra sydhavsøyene har spilt i Queenslands økonomiske, kulturelle og regionale utvikling, samtidig som den uttrykker beklagelse over den grusomme måten de ble behandlet på.

Opp gjennom historien har mange enkeltpersoner utnyttet muligheter til å berike seg selv på bekostning av andres liv og frihet. Bibelen lover at det ikke vil finne sted slik urettferdighet under Guds rikes styre. De som får være jordiske undersåtter under denne himmelske regjeringen, «skal sitte hver under sin vinranke og under sitt fikentre, og det vil ikke være noen som får dem til å skjelve». – Mika 4:4.

[Illustrasjon/kart på sidene 24 og 25]

(Se den trykte publikasjonen)

Slaveruter som førte til Australia og Sør-Amerika

STILLEHAVET

MIKRONESIA

MARSHALLØYENE

Ny-Guinea

SALOMON-ØYENE

TUVALU

AUSTRALIA KIRIBATI

QUEENSLAND VANUATU

NEW SOUTH WALES NY-CALEDONIA SØR-AMERIKA

Sydney ← FIJI → Callao

SAMOA

TONGA

COOKØYENE

FRANSK POLYNESIA

Påskeøya

[Bilderettigheter på side 24]

National Library of Australia, nla.pic-an11279871