Hva noen foreldre sier

Hvis du er småbarnsforelder, står du sannsynligvis overfor utfordringer. For eksempel: Hvordan skal du takle raserianfallene? Hvordan kan du lære barnet ditt forskjellen på rett og galt og korrigere det på en balansert måte? Les om hvilke erfaringer noen foreldre har gjort seg.

RASERIANFALL

«I trassalderen venter et barn å få viljen sin. Sønnen vår hadde det problemet. Hvis han ikke fikk det som han ville, kastet han ting. Han var vårt første barn, så vi hadde ingen erfaring fra før av med raserianfall. Det hjalp ikke når andre sa til oss at den slags oppførsel var noe vi måtte regne med.» – Susan, Kenya.

«Da datteren vår var i toårsalderen, hendte det ofte at hun la seg på gulvet og hylte, skrek, sparket . . . Det var til å bli sprø av! Det nyttet ikke å prøve å snakke til henne da. Så mannen min og jeg pleide å sende henne inn på rommet hennes og rolig si at når hun følte seg bedre, kunne hun få komme ut, og så skulle vi snakke med henne om saken. Når hun hadde roet seg ned, gikk en av oss inn på rommet hennes og hjalp henne til å forstå hvorfor oppførselen hennes var uakseptabel. Denne metoden var vellykket. En gang hørte vi henne til og med be til Gud om at han måtte tilgi henne. Med tiden ble raserianfallene færre, og så ble det slutt på dem.» – Yolanda, Spania.

«Smårollinger eksperimenterer for å se hvor langt de kan tøye grensene. Hvis du lar et barn få gjøre noe du tydelig har forbudt det å gjøre, sender du ut et forvirrende budskap. Vi oppdaget at når vi var bestemte og konsekvente, lærte barna våre gradvis at det ikke er ved å hyle og skrike at de får det som de vil.» – Neil, Storbritannia.

GRENSESETTING

«Når et barn er under fem år gammelt, er det vanskelig å vite om det hører ordentlig etter. Nøkkelen er repetisjon. Du må gjenta og gjenta ting, tusener av ganger, virker det som, samtidig som du bruker gester og er bestemt i stemmen.» – Serge, Frankrike.

«Selv om de fire barna våre vokste opp i det samme miljøet, var de alle forskjellige. Én gråt bare hun visste at hun hadde skuffet oss. En annen pleide å teste grensene. I noen tilfeller holdt det med et strengt blikk eller litt skjenn, men andre ganger måtte vi iverksette en konsekvens.» – Nathan, Canada.

«Det er viktig ikke å kompromisse. Men samtidig bør en forelder ikke være firkantet og ubøyelig. Noen ganger når barnet virkelig er lei seg, synes vi det er best at vi er rimelige og mildner straffen.» – Matthieu, Frankrike.

«Jeg prøver å ikke sette opp for mange regler, men de vi har, er ikke forhandlingsbare. Sønnen min på tre år vet hva som er konsekvensene av å være ulydig, og det hjelper ham til å oppføre seg skikkelig. Når jeg er trett, ville det riktignok være lettere for meg å ignorere gale ting han gjør. Men for å være konsekvent tvinger jeg meg selv til å ta affære. Å være konsekvent er alfa og omega!» – Natalie, Canada.

Å VÆRE KONSEKVENT

«Det virker som om små barn har et innebygd minnekort som lagrer alle tilfeller der foreldrene ikke er konsekvente.» – Milton, Bolivia.

«Noen ganger spurte sønnen min om samme ting på forskjellige måter for å se om vi gav samme svar hver gang. Og hvis jeg sier én ting og moren hans sier noe annet, oppfatter han dette som et smutthull og prøver å utnytte det.» – Ángel, Spania.

«Noen ganger ignorerte jeg min sønns dårlige oppførsel når jeg var i godt humør, men straffet ham strengt når jeg var i dårlig humør. Jeg oppdaget at dette bare gjorde at den dårlige oppførselen ble enda verre.» – Gyeong-ok, Sør-Korea.

«Det er viktig at små barn forstår at hvis en bestemt oppførsel er gal i dag, så vil den alltid være gal.» – Antonio, Brasil.

«Hvis foreldrene ikke er konsekvente, vil barnet tenke at pappa og mamma er uforutsigbare, at det de bestemmer, avhenger av humøret deres. Men hvis foreldrene holder fast ved prinsippene sine, vil barna vite at det som er galt, alltid er galt. Dette er én måte foreldre gir trygghet og kjærlighet på.» – Gilmar, Brasil.

«Barn kan utnytte situasjoner der det ser ut til at en forelder ikke har noe annet valg enn å si ja til noe de spør om – for eksempel når det er andre til stede. Hvis svaret mitt er nei, sier jeg det helt fra begynnelsen av, og jeg gjør det klart for sønnen min at jeg ikke kommer til å høre på masing.» – Chang-seok, Sør-Korea.

«Begge foreldrene må stå sammen. Hvis min kone og jeg er uenige om noe, snakker vi om det på tomannshånd. Barn kan merke det når foreldrene deres ikke er enige i en sak, og de vil forsøke å utnytte situasjonen.» – Jesús, Spania.

«Når et barn vet at foreldrene står sammen, og at de ikke kan manipuleres, føler det trygghet. Det vet hva det kan vente seg, enten det er lydig eller ulydig.» – Damaris, Tyskland.

«For min kone og meg betyr det å være konsekvent at vi også holder ord når vi lover datteren vår noe hyggelig. På den måten lærer hun at hun kan stole på det vi lover.» – Hendrick, Tyskland.

«Hvis arbeidsgiveren min stadig forandret kravene til meg på jobben, ville jeg bli irritert. Det er ikke noe annerledes med barn. De føler trygghet ved å kjenne reglene og vite at reglene ikke blir forandret. De trenger også å vite om konsekvensene av å være ulydig og å vite at disse heller ikke blir forandret.» – Glenn, Canada.

 [Uthevet tekst på side 8]

«La deres ja bety ja og deres nei nei.» – Jakob 5:12

 [Ramme/bilde på side 9]

KORT FAMILIEPORTRETT

Uplanlagt graviditet – hvordan vi tilpasset oss situasjonen

Fortalt av Tom og Yoonhee Han

Tom: Vi hadde bare vært gift i seks måneder da min kone, Yoonhee, oppdaget at hun var gravid. Utad bevarte jeg roen, for jeg ville gjerne forsikre Yoonhee om at hun kunne regne med trøst og støtte fra meg. Men inni meg hadde jeg panikk!

Yoonhee: Jeg var helt ute av meg – og redd! Jeg gråt og gråt. Jeg følte meg verken klar til å bli mor eller kompetent til å være det.

Tom: Og jeg følte meg ikke klar til å bli far! Men etter å ha snakket med andre foreldre skjønte vi at uplanlagt graviditet er vanligere enn vi hadde trodd. Det var også til hjelp for oss å høre hva andre foreldre hadde å si om gledene ved å være far eller mor. Gradvis gikk frykten og usikkerheten over i forventning.

Yoonhee: Etter at Amanda ble født, fikk vi nye utfordringer. Hun gråt i ett sett, og jeg fikk ikke sove på flere uker. Jeg hadde ingen appetitt og ble ekstremt trett og utmattet. I begynnelsen hadde jeg ikke lyst til å være sammen med andre mennesker. Men så innså jeg at det ikke ville hjelpe om jeg isolerte meg hjemme. Derfor brukte jeg tid sammen med andre nybakte mødre. Det gav meg mulighet til å utveksle erfaringer med dem og hjalp meg til å skjønne at jeg ikke var den eneste som hadde bekymringer.

Tom: Jeg gjorde hva jeg kunne for at vi skulle fortsette å ha faste rutiner i familien. Yoonhee og jeg er Jehovas vitner, så vi var for eksempel bestemt på å forkynne og gå på kristne møter regelmessig. Det å få et barn medfører dessuten utgifter, og noen av dem er uforutsette. Vi passet på ikke å bruke flere penger enn vi hadde, slik at vi ikke fikk gjeld, som bare ville ha ført til mer stress.

Yoonhee: Til å begynne med trodde jeg at det ville bli vanskelig å delta i forkynnelsen, fordi babyer kan forstyrre. Men folk synes jo det er hyggelig med babyer. Det at jeg ble klar over det, hjalp meg til å holde meg aktiv i forkynnelsen og til å ha en mer positiv holdning til barnet mitt.

Tom: Bibelen sier at barn er «en arv fra Jehova» og «en lønn». (Salme 127:3) For meg betyr disse ordene at et barn er en dyrebar gave. Som med enhver arv har du et valg: Du kan enten investere den på en klok måte, eller du kan sløse den bort. Jeg holder på å lære at hvert stadium i et barns utvikling er unikt, og jeg må være en del av min datters liv på hvert stadium, for når den anledningen ikke er der lenger, får jeg den ikke igjen.

Yoonhee: Det hender at livet byr på overraskelser, og det å få et barn som ikke er planlagt, er ikke noen dårlig overraskelse. Nå er Amanda seks år, og jeg kan ikke forestille meg et liv uten henne.

[Bilde]

Tom og Yoonhee med datteren, Amanda