BOYLE ble født inn i en velstående familie på slottet Lismore Castle i Irland i 1627. Det var like før det historikerne kaller «fornuftens tidsalder» – en tid da tenkende mennesker prøvde å befri sine medmennesker for den fanatisme som hadde holdt dem i trelldom i århundrer. Boyle arbeidet også for dette. I en selvbiografi fra sine yngre år gav han seg selv navnet Filaretus, som betyr «En som elsker dyd».

Boyles ønske om å lære sannheten å kjenne falt sammen med et like sterkt ønske om å dele alt han lærte, med andre. Han ble en produktiv forfatter, og hans verker fikk stor betydning for mange av hans samtidige, deriblant den kjente vitenskapsmannen sir Isaac Newton. I 1660 ble Boyle en av grunnleggerne av Royal Society, et vitenskapsselskap som fortsatt finnes i London.

Boyle er blitt kalt kjemiens far. Han gikk fram på en helt annen måte enn alkymister generelt på hans tid. De hemmeligholdt sine oppdagelser, eller de skrev dem ned i uklare vendinger som få utenom deres lukkede krets kunne forstå. Boyle, derimot, offentliggjorde alle detaljene ved arbeidet sitt. Og i stedet for bare å akseptere etablerte hypoteser mente han at det var riktigere å bruke kontrollerte forsøk for å fastslå kjensgjerningene.

 Boyles eksperimenter støttet den tanke at materie var sammensatt av det han kalte korpuskler, en slags partikler, som inngikk forskjellige forbindelser for å danne forskjellige stoffer.

Boyles måte å utføre vitenskapelig forskning på er godt beskrevet i hans berømte bok «Den skeptiske kjemiker». Der sier han at vitenskapsmenn ikke bør være arrogante eller dogmatiske, men være villig til å innrømme sine feil. Boyle understreket at de som hadde sterke meninger, burde være nøye med å skille mellom det de visste var riktig, og det de trodde var riktig.

Boyle gikk fram på samme måte når det gjaldt åndelige spørsmål. Det han oppdaget i forbindelse med universet og den enestående måten levende skapninger er oppbygd på, overbeviste ham om at det må finnes en Designer og Skaper. Derfor tok han avstand fra den spirende ateismen blant de intellektuelle på hans tid. Boyle konkluderte at ingen som brukte fornuften på en ærlig måte, kunne la være å tro på Gud.

Men Boyle mente ikke at bare det å bruke fornuften var veien å gå for å finne sann opplysning. Han forstod at det var behov for en form for åpenbaring fra Gud. Den åpenbaringen, sa han, var Guds Ord, Bibelen.

Boyle var bekymret over å se at mange var ukjent med Bibelens lære, og at det virket som om de ikke hadde noe solid grunnlag for sin tro. Hvordan kan det være riktig, spurte han, at en persons religiøse oppfatninger utelukkende er basert på det foreldrene hans trodde, eller på hvor han tilfeldigvis var født? Boyle utviklet et sterkt ønske om å hjelpe folk til å få dypere kunnskap om Bibelen.

Boyle gav derfor penger til støtte av utgivelsen av Bibelen på mange språk, deriblant noen av de språkene som de nordamerikanske indianerne snakket, og dessuten arabisk, irsk, malayisk og tyrkisk. Robert Boyle viste seg altså å være en begavet, men likevel ydmyk mann med et sterkt ønske om å finne sannheten på alle områder og hjelpe andre til å gjøre det samme.