FOR noen år siden levde Cesar og kona hans, Rocio, et komfortabelt liv i California. Cesar arbeidet fulltid med kjøle-, varme- og klimateknikk, mens Rocio jobbet deltid på et legekontor. De hadde eget hus og ingen barn. Men så skjedde det noe som forandret livet deres. Hva var det?

I oktober 2009 sendte avdelingskontoret i USA et brev til alle menighetene i landet, der de oppfordret faglærte til å søke om å få utføre midlertidig Betel-tjeneste i forbindelse med utvidelsen av Betel-komplekset i Wallkill i staten New York. Også de som var over den vanlige aldersgrensen for å begynne på Betel, ble oppfordret til å søke. Cesar og Rocio sier: «På grunn av alderen vår visste vi at dette var den eneste sjansen vi ville få til å tjene på Betel. Ikke for alt i verden skulle vi la den muligheten gå fra oss!» De sendte straks inn en søknad.

Det gikk over et år, men Cesar og Rocio var ikke blitt invitert til Betel. Likevel tok de skritt for å nå målet sitt ved å forenkle livet. «Vi gjorde om garasjen vår til en ettroms leilighet for å kunne leie ut huset til noen andre. Så flyttet vi ut av det 200 kvadratmeter store drømmehuset vårt, som vi hadde bygd bare et par år tidligere, og flyttet inn i den 25 kvadratmeter store leiligheten», forteller Cesar. «Disse forandringene gjorde at vi lettere kunne ta imot en invitasjon til Betel, hvis vi skulle få en.» Hvordan gikk det videre? «Én måned etter at vi hadde flyttet inn i den lille leiligheten», sier Rocio, «ble vi invitert til å tjene som midlertidige frivillige på Wallkill. Det var tydelig for oss at vi ved å forenkle livet hadde gitt Jehova noe å velsigne.»

Hundrevis av brødre og søstre har i likhet med Cesar og Rocio ofret mye for å kunne være med på det byggearbeidet som foregår i staten New York.  Noen av dem hjelper til med utvidelsen på Wallkill, mens mange andre gleder seg over å få hjelpe til med byggingen av det internasjonale hovedkontoret i Warwick. * Mange ektepar har gitt avkall på et fint hjem, gode jobber og også kjæledyr for å kunne tjene Jehova i større utstrekning. Har Jehova velsignet deres selvoppofrende innstilling? Ja, det har han virkelig!

Way, som er elektriker, og Debra er begge i slutten av 50-årene. De solgte huset sitt og det meste av det de eide, og flyttet fra Kansas til Wallkill for å bli Betel-pendlere. * For å få til dette måtte de gjøre forandringer i livet, men de føler at de har fått mye igjen for det. Debra sier om det å få tjene på Betel: «Noen ganger føler jeg at jeg har gått rett inn i et av de bildene i publikasjonene våre som forestiller byggearbeid i paradiset!»

Melvin og Sharon solgte huset sitt og det de eide, slik at de kunne flytte fra Sør-Carolina og hjelpe til i Warwick. Selv om det ikke var lett for dem å bringe disse ofrene, ser de det som et privilegium å få være med på et slikt historisk prosjekt. De sier: «Gleden over å vite at man gjør noe som hele den verdensomfattende organisasjonen vil ha nytte av, er en herlig følelse.»

Kenneth, som hadde jobbet som bygningssnekker, og Maureen, som begge er i midten av 50-årene, flyttet fra California for å være med på prosjektet i Warwick. For å kunne flytte ordnet de med at en søster i menigheten passet huset deres, og de spurte familien om de kunne hjelpe til med å ta seg av Kenneths gamle far. Angrer de på de ofrene de har brakt for å kunne tjene på Betel? Nei! «Vi får enormt mye igjen for det», sier Kenneth. «Betyr dette at vi ikke har noen utfordringer? Det er klart vi har det, men vi lever et veldig givende liv, og vi kan varmt anbefale denne tjenesten til andre.»

De fleste av dem som har stilt seg til disposisjon, har måttet overvinne visse hindringer. William og Sandra, som er i begynnelsen av 60-årene, bodde i Pennsylvania, hvor de var godt etablert og svært fornøyd med tilværelsen. De eide en vellykket bedrift som produserte maskindeler, og som hadde 17 ansatte. De gikk i den samme menigheten som de hadde tilhørt siden de var små, og de fleste av slektningene deres bodde i nærheten. Så da muligheten åpnet seg for å tjene på Wallkill som pendlere, visste de at det betydde at  de måtte ta farvel med nesten alt som var kjent og kjært for dem. William sier: «Den største utfordringen for oss har helt klart vært å komme oss ut av komfortsonen vår.» Men etter å ha bedt mye bestemte de seg for å flytte, og det angrer de ikke på. «Gleden over å være direkte involvert og tjene side om side med Betel-familien kan ikke sammenlignes med noe annet», sier William. «Sandra og jeg er lykkeligere enn noen gang!»

Ricky, en prosjektleder i byggebransjen på Hawaii, ble invitert til å tjene som Betel-pendler for å hjelpe til med prosjektet i Warwick. Kona hans, Kendra, ville at han skulle ta imot invitasjonen. Men de hadde en grunn til bekymring: Hva med deres elleve år gamle sønn, Jacob? De var litt betenkt når det gjaldt å flytte til staten New York, og lurte på om sønnen ville klare å tilpasse seg et helt nytt miljø.

«Noe av det vi prioriterte, var å finne en menighet med unge som var flinke i sannheten», sier Ricky. «Vi ville at Jacob skulle ha mange rundt seg som ville være god omgang.» Det viste seg at den menigheten de endte opp med å gå i, har veldig få barn, men mange betelitter. «Etter det første møtet spurte jeg Jacob hva han syntes om den nye menigheten, særlig siden det ikke var noen unge der på hans alder», sier Ricky. «Han svarte: ‘Det er ikke noe problem, pappa. De unge Betel-brødrene blir vennene mine.’»

Og det ble de. Hva har det betydd for Jacob at de unge betelittene ble vennene hans? «En kveld jeg gikk forbi rommet til sønnen min, så jeg at lyset fortsatt stod på», forteller Ricky. «Jeg regnet med at han spilte et dataspill, men han satt og leste i Bibelen! Da jeg spurte hva han gjorde, sa han: ‘Jeg later som jeg er en ung betelitt, og jeg skal lese Bibelen på ett år.’» Ricky og Kendra er selvfølgelig veldig glade, ikke bare fordi Ricky kan være med på byggearbeidet i Warwick, men også fordi det at de flyttet, har hjulpet sønnen deres til å gjøre åndelige framskritt. – Ordsp 22:6.

Byggeprosjektene i Wallkill og Warwick kommer til å bli fullført en dag, så de som er blitt invitert til å hjelpe til, er klar over at deres Betel-tjeneste er midlertidig. Er disse brødrene og søstrene svært bekymret for hvor de skal dra eller hva de skal gjøre når det prosjektet de er med på, er ferdig? Absolutt ikke! Mange føler det på samme måte som to middelaldrende par fra Florida. John, som er byggeleder av yrke, og kona hans Carmen, tjener som midlertidige frivillige i  Warwick. De sier: «Vi har sett hvordan Jehova har dekket våre spesifikke behov fram til nå. Vi tenker som så at Jehova selvfølgelig ikke har ført oss hit nå bare for å svikte oss senere.» (Sal 119:116) Luis, som konstruerer brannslokningssystemer, og hans kone, Quenia, tjener på Wallkill. De sier: «Vi har allerede erfart at Jehovas gavmilde hånd har gitt oss det vi har trengt materielt sett. Selv om vi ikke vet hvordan, når eller hvor, er vi overbevist om at han vil fortsette å ta seg av oss.» – Sal 34:10; 37:25.

De fleste av dem som har hjulpet til med byggearbeidet i staten New York, kunne ha funnet grunner til ikke å stille opp. Men de prøvde Jehova – akkurat som han oppfordrer oss alle til å gjøre, når han sier: «Jeg ber dere, prøv meg, . . . om jeg ikke skal åpne himlenes sluser for dere og tømme ut velsignelse over dere til det ikke lenger er noe behov.» – Mal 3:10.

Vil du også sette Jehova på prøve og oppleve hans rike velsignelse? Tenk over hva du kan gjøre for å være med på et spennende teokratisk byggeprosjekt, enten i New York eller et annet sted, og be til Jehova om dine muligheter i denne forbindelse. Da kan du personlig få erfare hvordan Jehova vil lønne deg. – Mark 10:29, 30.

Bygningsingeniøren Dale og kona Cathy, som begge er fra Alabama, tjener som frivillige på Wallkill og anbefaler varmt denne typen tjeneste. De sier: «Hvis du våger deg ut av komfortsonen, får du mulighet til å se hvordan Jehovas ånd virker.» Og hva skal til for at du skal kunne stille deg til rådighet? Dale sier: «Forenkling, forenkling og enda mer forenkling. Du kommer aldri til å angre på det!» Gary, som er fra Nord-Carolina, har 30 års erfaring innen byggeledelse. Han og kona, Maureen, sier at en av de velsignelsene de gleder seg over i Warwick, er «å treffe og jobbe sammen med alle de flotte brødrene og søstrene som har brukt livet sitt til å tjene Jehova på Betel». Gary tilføyer: «For å tjene på Betel må du leve enkelt, og det er jo det som er den beste måten å leve på i denne tingenes ordning.» Jason, som jobbet for et elektrikerfirma, og Jennifer, fra Illinois, sier at det å være med på Betel-prosjektet i Wallkill er «noe av det nærmeste man kan komme livet i den nye verden». Jennifer legger til: «Det er fantastisk å føle at alt du gjør, er noe Jehova setter pris på, og en investering i den framtiden han legger til rette for oss. Jehova sørger for at du føler deg utrolig rik.»