SPILLER det noen rolle om Guds navn står i Bibelen? Det er tydelig at Gud selv synes det. Hans navn, representert ved de fire hebraiske bokstavene som er kjent som tetragrammet, forekommer nesten 7000 ganger i den hebraiske grunnteksten til det som vanligvis kalles Det gamle testamente. *

Bibelkommentatorer bekrefter at Guds personlige navn forekommer i Det gamle testamente, eller De hebraiske skrifter. Men mange mener at det ikke forekom i de originale greske håndskriftene til det såkalte nye testamente.

Hva gjør man så når en av Det nye testamentes skribenter siterer passasjer i Det gamle testamente der tetragrammet forekommer? I slike tilfeller bruker de fleste oversettere ordet «Herren» i stedet for Guds personlige navn. Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter følger ikke denne vanlige praksisen. Den bruker navnet Jehova 237 ganger i De kristne greske skrifter, eller Det nye testamente.

Hvilke problemer står bibeloversettere overfor når de skal avgjøre om de skal bruke Guds navn i Det nye testamente? Hvilket grunnlag finnes det for å bruke Guds navn i denne delen av De hellige skrifter? Og hvilken  betydning har bruken av Guds navn i Bibelen for deg?

De håndskriftene til Det nye testamente som vi har tilgang til i dag, er ikke originalene. De originale håndskriftene som ble skrevet av Matteus, Johannes, Paulus og andre, ble mye brukt, og de ble utvilsomt slitt ut etter ganske kort tid. Derfor ble det laget avskrifter, og når disse ble slitt ut, ble det laget nye avskrifter. Av de flere tusen avskriftene av Det nye testamente som finnes i dag, ble de fleste laget minst to hundre år etter at originalene ble ført i pennen. Det ser ut til at de som på den tiden skrev av håndskriftene, enten byttet ut tetragrammet med Kụrios eller Kỵrios, det greske ordet for «Herre», eller skrev av fra håndskrifter der dette allerede var blitt gjort. *

På bakgrunn av dette må en oversetter avgjøre om det er rimelig grunn til å anta at tetragrammet forekom i de originale greske håndskriftene. Finnes det noe som tyder på dette? Tenk over de følgende argumentene.

• Da Jesus siterte fra Det gamle testamente eller leste fra det, brukte han Guds navn. (5. Mosebok 6: 13, 16; 8: 3; Salme 110: 1; Jesaja 61: 1, 2; Matteus 4: 4, 7, 10; 22: 44; Lukas 4: 16—21) På Jesu og hans disiplers tid forekom tetragrammet i avskrifter av den hebraiske teksten i det som ofte kalles Det gamle testamente, og det gjør det også i vår tid. I mange hundre år mente imidlertid bibelkommentatorer at tetragrammet ikke forekom i håndskrifter til Septuaginta, den eldste greske oversettelsen av Det gamle testamente, og heller ikke i håndskrifter til Det nye testamente. På midten av 1900-tallet ble man så oppmerksom på noe bemerkelsesverdig — det var blitt oppdaget noen svært gamle fragmenter av den utgaven av Septuaginta som fantes på Jesu tid. Disse fragmentene  inneholder Guds personlige navn, skrevet med hebraiske bokstaver.

• Jesus brukte Guds navn og gjorde det kjent for andre. (Johannes 17: 6, 11, 12, 26) Jesus sa rett ut: «Jeg er kommet i min Fars navn.» Han understreket også at hans gjerninger ble gjort «i [hans] Fars navn». Ja, Jesu eget navn betyr «Jehova er frelse». — Johannes 5: 43; 10: 25.

• Guds navn forekommer i sin forkortede form i De greske skrifter. I Åpenbaringen 19: 1, 3, 4, 6 forekommer Guds navn i en forkortet form i uttrykket «halleluja» (NO 1978/85). Dette uttrykket betyr bokstavelig «Lovpris Jah!», og Jah er en kortform av navnet Jehova.

• Gamle jødiske skrifter viser at de jødekristne brukte Guds navn i sine skrifter. Tosefta, en skriftlig samling av muntlige lover som ble fullført omkring år 300 evt., sier om kristne skrifter som ble utsatt for brann på sabbaten: «Evangelistenes bøker og minims bøker [minim antas å være jødekristne] redder de ikke fra en brann. De får lov til å brenne der de befinner seg, . . . de og gjengivelsene av Guds navn som er i dem.» Ifølge den samme kilden sa rabbi José, galileeren, som levde i begynnelsen av 100-tallet evt., at man på de andre dagene i uken «skjærer ut gjengivelsene av Guds navn som er i dem [de kristne skrifter], og legger dem til side, mens man lar resten brenne». Det er altså mye som tyder på at jødene på 100-tallet evt. var overbevist om at de kristne brukte Jehovas navn i sine skrifter.

Er Ny verden-oversettelsen den eneste bibelen som gjeninnfører Guds navn i De greske skrifter? Nei. På grunnlag av de ovennevnte vitnesbyrdene har mange bibeloversettere følt at de bør gjeninnføre Guds navn i sin oversettelse av Det nye testamente.

Mange oversettelser av Det nye testamente til språk som blir talt i Afrika, i Amerika, i Asia og på stillehavsøyene, inneholder Guds navn en rekke steder. (Se oversikten på side 21.) Noen av disse oversettelsene har kommet ut i de senere år, for eksempel oversettelsen til rotuman (1999), som bruker navnet Jihova 51 ganger i 48 vers i Det nye testamente, og oversettelsen til det indonesiske språket batak-toba (1989), som bruker navnet Jahowa 110  ganger i Det nye testamente. Guds navn står også i franske, tyske og spanske oversettelser. Pablo Besson oversatte Det nye testamente til spansk tidlig på 1900-tallet. Hans oversettelse bruker navnet Jehová i Judas 14, og nesten 100 fotnoter oppgir det guddommelige navn som en sannsynlig gjengivelse.

Nedenfor er det oppført noen engelske oversettelser som bruker Guds navn i Det nye testamente:

• A Literal Translation of the New Testament . . . From the Text of the Vatican Manuscript av Herman Heinfetter (1863)

• The Emphatic Diaglott av Benjamin Wilson (1864)

• The Epistles of Paul in Modern English av George Barker Stevens (1898)

• St. Paul’s Epistle to the Romans av W.G. Rutherford (1900)

• The Christian’s Bible—New Testament av George N. LeFevre (1928)

• The New Testament Letters av J.W.C. Wand, biskop av London (1946)

I 2004-utgaven av den populære New Living Translation kan man lese denne kommentaren i forordet under overskriften «Gjengivelsen av de guddommelige navn»: «Vi har konsekvent gjengitt tetragrammet (JHWH) med ’HERREN’, slik at vi bruker en ordform med store bokstaver som er vanlig i engelske oversettelser. Det gjør at tetragrammet kan skilles fra navnet ʹadonai, som vi gjengir med ’Herre’.» I omtalen av Det nye testamente sier forordet: «Det greske ordet  kurios er konsekvent oversatt med ’Herre’, bortsett fra at det er oversatt med ’HERREN’ der teksten i Det nye testamente siterer direkte fra Det gamle testamente, og teksten der har store bokstaver.» (Uthevet av oss.) Oversetterne av denne bibelutgaven er altså innforstått med at tetragrammet (JHWH) bør markeres i slike sitater i Det nye testamente.

Det er interessant at oppslagsverket The Anchor Bible Dictionary kommer med denne kommentaren under overskriften «Tetragrammet i Det nye testamente»: «Det er enkelte ting som tyder på at tetragrammet, Guds navn, Jahve, forekom i noen eller alle sitatene fra GT [Det gamle testamente] i de originale håndskriftene til NT [Det nye testamente].» Og filologen George Howard sier: «Ettersom tetragrammet fremdeles stod i de eksemplarene av den greske bibel [Septuaginta] som utgjorde Skriften i oldkirken, er det rimelig å anta at de som skrev NT [Det nye testamente], bevarte tetragrammet i den bibelske tekst når de siterte fra Skriften.»

New World Translation, som er grunnlaget for den norske Ny verden-oversettelsen, var altså ikke den første bibeloversettelsen som tok med Guds navn i Det nye testamente. I likhet med en dommer som blir bedt om å dømme i en rettssak der det ikke finnes noen levende øyenvitner, foretok oversettelseskomiteen en grundig vurdering av alle tilgjengelige vitnesbyrd. Etter å ha gjort det bestemte den seg for å innlemme Jehovas navn i sin oversettelse av De kristne greske skrifter. Tenk over to vektige grunner til at den gjorde det.

1) Oversetterne mente at ettersom De kristne greske skrifter var et inspirert supplement til de hellige hebraiske skrifter, virker det ulogisk at Jehovas navn plutselig skulle mangle i den greske tekst.

Hvorfor er dette en rimelig slutning? Omkring midten av det første århundre evt. sa disippelen Jakob til de eldste i Jerusalem: «Simeon har utførlig fortalt om hvordan Gud for første gang vendte sin oppmerksomhet mot nasjonene for å ta ut fra dem et folk for sitt navn.» (Apostlenes gjerninger 15: 14) Synes du det virker logisk at Jakob ville komme med et slikt utsagn hvis ingen i det første århundre kjente eller brukte Guds navn?

2) Da det ble funnet eksemplarer av Septuaginta som brukte Guds navn i stedet for Kyrios (Herren), forstod oversetterne at det på Jesu tid fantes eksemplarer av de tidligere skrifter på gresk — og selvfølgelig også av De hebraiske skrifter — som faktisk inneholdt Guds navn.

Det ser ut til at tradisjonen med å utelate Guds navn i greske håndskrifter, en tradisjon som vanærer Gud, først utviklet seg senere. Hva mener du? Ville Jesus og hans apostler ha fremmet en slik tradisjon? — Matteus 15: 6—9.

Bibelen gjør det klart at de første kristne virkelig brukte Jehovas navn i sine skrifter, særlig når de siterte passasjer i Det gamle testamente som inneholder dette navnet. Ny verden-oversettelsen har derfor et solid grunnlag for å gjeninnføre Guds navn, Jehova, i De kristne greske skrifter.

Hvilken betydning har dette for deg? Ved å sitere De hebraiske skrifter gav apostelen Paulus de kristne i Roma denne påminnelsen: «Enhver som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst.» Så spurte han: «Hvordan kan de påkalle ham som de ikke har kommet til tro på? Og hvordan kan de komme til tro på ham som de ikke har hørt om?» (Romerne 10: 13, 14; Joel 2: 32) Bibeloversettelser som bruker Guds navn der det hører hjemme, hjelper deg til å nærme deg Gud. (Jakob 4: 8) Det er i virkeligheten en stor ære for oss å få lov til å kjenne og påkalle Guds personlige navn, Jehova.