Etterlign deres tro

Han kjempet for å overvinne frykt og tvil

PETER rodde av alle krefter og stirret inn i natten. Var det et svakt lysskjær han så i horisonten i øst; et tegn på at det endelig grydde av dag? Musklene i ryggen og skuldrene verket fordi han hadde rodd i mange timer. Vinden som rev i håret hans, hadde pisket opp Galilea-sjøen. Bølge etter bølge slo mot baugen på fiskebåten, og den kalde sjøsprøyten gjorde ham gjennomvåt. Han fortsatte å ro.

Et sted bak der, på land, hadde Peter og de han var sammen med, latt Jesus være igjen alene. Denne dagen hadde de sett Jesus mette en sulten folkemengde på flere tusen med bare noen få brød og litt fisk. Folket reagerte med å prøve å gjøre Jesus til konge, men han ville ikke engasjere seg i politikk. Han ville heller ikke at hans etterfølgere skulle få slike ambisjoner. For å unngå folkemengden bad han disiplene sine om å gå om bord i båten og dra til den andre bredden mens han selv gikk alene opp i fjellet for å be. – Markus 6:35–45; Johannes 6:14, 15.

Månen, som var nesten full, hadde stått høyt på himmelen da disiplene la ut på sjøen – nå var den i ferd med å gå ned i vest. De hadde imidlertid bare klart å komme seg noen kilometer av gårde. Kraftanstrengelsene og den konstante støyen fra vinden og bølgene gjorde det vanskelig å snakke sammen. Sannsynligvis var Peter alene med tankene sine.

Og så mye det var å tenke på! Han hadde fulgt Jesus i over to begivenhetsrike år. Han hadde lært en hel del, men han hadde fortsatt mye å lære. Det at han var så villig til å kjempe for å overvinne slike hindringer som tvil og frykt, gjør ham til et fremragende eksempel for oss. La oss se hvordan.

«Vi har funnet Messias»!

Peter kom sikkert aldri til å glemme den dagen da han møtte Jesus. Hans bror, Andreas, hadde først kommet til ham med den utrolige nyheten: «Vi har funnet Messias.» Med de ordene begynte Peters liv å forandre seg. Det kom aldri til å bli det samme igjen. – Johannes 1:41.

Peter bodde i Kapernaum, en by ved bredden av den ferskvannssjøen som kalles Galilea-sjøen. Han og Andreas drev fiske sammen med Jakob og Johannes, Sebedeus-sønnene. Peter bodde sammen med sin kone og også sammen med sin svigermor og sin bror, Andreas. Å forsørge en så stor husstand ved å være fisker krevde utvilsomt hardt arbeid, energi og oppfinnsomhet. Vi kan forestille oss de utallige lange nettene med arbeid – mennene som senket slepenoten mellom to båter og halte om bord det innsjøen måtte ha å by på. Vi kan også se for oss at de hadde slitsomme timer om dagen med å sortere og selge fisken og med å bøte og rengjøre garnene.

Bibelen forteller at Andreas var en disippel av døperen Johannes. Peter lyttet uten tvil svært interessert til det hans bror fortalte om Johannes’ budskap. En dag så Andreas at Johannes pekte på Jesus og sa: «Se, Guds Lam!» Andreas ble straks en etterfølger av Jesus, og  han fortalte ivrig Peter den spennende nyheten: Messias hadde kommet! (Johannes 1:35–40) Etter opprøret i Eden omkring 4000 år tidligere hadde Jehova Gud lovt at en helt spesiell person skulle komme for å gi menneskeheten et virkelig håp. (1. Mosebok 3:15) Andreas hadde møtt denne Befrieren, Messias selv! Peter skyndte seg av gårde for å møte Jesus han også.

Fram til den dagen hadde Peter gått under navnet Simon, eller Simeon. Men Jesus så på ham og sa: «’Du er Simon, Johannes’ sønn; du skal kalles Kefas’ (som blir oversatt Peter).» (Johannes 1:42) «Kefas» er et fellesnavn som betyr «stein», eller «klippe». Jesu ord hadde tydeligvis profetisk betydning. Han forutså at Peter ville bli som en klippe – en som ville være til å stole på og øve en stø og stabil innflytelse på Kristi etterfølgere. Var det slik Peter betraktet seg selv? Det er tvilsomt. Også noen av dem som leser evangelieberetningene i dag, ser lite ved Peter som kan minne om en klippe. Noen har sagt at han virket usikker og ustabil.

Ja, Peter hadde sine feil og svakheter. Jesus var ikke blind for det. Men i likhet med sin Far, Jehova, så Jesus alltid etter det gode hos menneskene. Jesus så at Peter hadde stort potensial, og han ønsket å hjelpe ham med å utvikle de gode egenskapene. Jehova og hans Sønn ser etter det gode hos oss også. Vi har kanskje vanskelig for å tro at de kan finne noe særlig godt hos oss. Men vi må stole på deres måte å se tingene på og vise at vi er villig til å bli opplært og formet, slik Peter var. – 1. Johannes 3:19, 20.

«Slutt med å være redd»

Peter var sannsynligvis sammen med Jesus på en del av den forkynnelsesreisen han deretter la ut på. Peter kan dermed ha sett Jesus utføre sitt første mirakel, da han gjorde vann til vin under bryllupsfesten i Kana. Og enda viktigere, han hørte Jesu fantastiske og oppmuntrende budskap om Guds rike. Likevel forlot han Jesus og gjenopptok sitt arbeid som fisker. Men noen måneder senere stod Peter igjen ansikt til ansikt med Jesus – og denne gangen oppfordret Jesus ham til å følge ham på heltid og gjøre det til sin levemåte.

Peter hadde akkurat hatt en nedslående natt på sjøen. Om og om igjen hadde fiskerne senket garnene, bare for å hale dem tomme opp igjen. Peter brukte sikkert all sin kløkt og erfaring for å løse problemet og prøvde nok forskjellige plasser i sjøen for å finne ut hvor fisken beitet. Til sine tider kan han i likhet med andre fiskere uten tvil ha ønsket at han kunne finne fiskestimene ved å se rett ned i det mørke vannet, eller at han på et eller annet vis kunne få dem til å gå i garnet. Slike tanker må selvsagt ha gjort ham enda mer fortvilet. Peter fisket ikke for moro skyld; det var folk som var avhengig av at han fikk fisk. Til slutt kom han tomhendt i land. Likevel måtte garnene rengjøres. Han var derfor travelt opptatt da Jesus kom.

En folkemengde trengte seg inn på Jesus og lyttet nøye til alt han sa. Fordi han var omringet av folk, gikk han om bord i Peters båt og bad ham legge litt ut fra land. Jesu stemme bar godt over vannet, og han underviste folkeskaren. I likhet med dem som var på land, lyttet Peter svært oppmerksomt. Han  ble aldri lei av å høre Jesus utdype det sentrale temaet i sin forkynnelse – Guds rike. Hvilket privilegium det ville være å hjelpe Jesus Kristus med å forkynne dette håpets budskap over hele landet! Men ville det la seg gjøre? Hva skulle de leve av? Kanskje Peter tenkte tilbake på den lange resultatløse natten han hadde bak seg. – Lukas 5:1–3.

Da Jesus sluttet å tale, sa han til Peter: «Legg ut på dypet og senk garnene deres til en fangst.» Peter var full av tvil. Han sa: «Lærer, vi har slitt hele natten og ikke fått noe, men på ditt bud vil jeg senke garnene.» Det siste Peter ønsket å gjøre var å senke disse garnene enda en gang – og særlig nå som fisken ikke engang beitet! Likevel gjorde han som han fikk beskjed om, og gav sannsynligvis tegn til partnerne om bord i en annen båt om at de skulle følge etter. – Lukas 5:4, 5.

Peter kjente at garnet var uventet tungt da han begynte å hale det inn. Tvilende drog han enda hardere, og snart kunne han se mengder av fisk sprelle i garnet! Hektisk gjorde han tegn til mennene i den andre båten om å komme og hjelpe til. Da de gjorde det, ble det fort tydelig at én båt ikke kunne romme all denne fisken. De fylte begge båtene, og enda var det for mye fisk – båtene begynte å synke under vekten. Peter var overveldet av forbauselse. Han hadde sett Kristus bruke sin makt tidligere, men dette tilfellet berørte ham så personlig! Her var det en mann som til og med kunne få fisken til å gå i garnene! Peter ble redd. Han seg i kne og sa: «Gå bort fra meg, for jeg er en syndig mann, Herre.» Hvordan kunne han noensinne vise seg verdig til å omgås en person som hadde myndighet til å bruke Guds kraft på slike måter? – Lukas 5:6–9.

Jesus sa vennlig: «Slutt med å være redd. Fra nå av skal du fange mennesker levende.» (Lukas 5:10, 11) Det var ingen grunn til å føle tvil og frykt. Den tvil Peter følte når det gjaldt slike praktiske ting som å fiske, var uberettiget; hans frykt med hensyn til hans egne feil og mangler var like grunnløs. Jesus hadde et stort arbeid å utføre, en tjeneste som skulle komme til å forandre historien. Han tjente en Gud som «vil tilgi i rikt mål». (Jesaja 55:7) Jehova ville dekke deres behov, både de fysiske og de åndelige. – Matteus 6:33.

Peter reagerte raskt, og det gjorde også Jakob og Johannes. «De [førte] båtene tilbake til land og forlot alt og fulgte ham.» (Lukas  5:11) Peter hadde tro på Jesus og på Ham som hadde sendt ham. Dette var den beste avgjørelsen han kunne ha truffet. Kristne i dag som overvinner tvil og frykt for å begynne å tjene Gud, viser på samme måte tro. En slik tiltro til Jehova vil aldri være forgjeves. – Salme 22:4, 5.

«Hvorfor gav du etter for tvil?»

Omkring to år etter at Peter møtte Jesus, satt han, som nevnt innledningsvis, og rodde på Galilea-sjøen om natten. Vi vet selvfølgelig ikke hvilke minner som dukket opp i tankene hans. Det er så mye han kan ha tenkt på! Jesus hadde helbredet Peters svigermor. Han hadde holdt Bergprekenen. Gang på gang hadde han ved sin undervisning og sine kraftige gjerninger vist at han var Jehovas Utvalgte, Messias. Etter hvert som månedene gikk, hadde sikkert Peters feil og svakheter – slik som tendensen til plutselig å føle frykt og tvil – avtatt til en viss grad. Jesus hadde til og med valgt ut Peter til å være en av de tolv apostlene! Men, som Peter snart skulle få erfare, hadde han ennå ikke overvunnet sin frykt og tvil.

I den fjerde nattevaktsperioden, en gang mellom klokken tre og soloppgang, sluttet Peter plutselig å ro og rettet seg opp. Der – over bølgene – var det noe som beveget seg! Var det sjøsprøyten fra bølgene som reflekterte måneskinnet? Nei, det var for stabilt, for rakt. Det var et menneske! Ja, en mann, og han gikk på vannet! Da skikkelsen nærmet seg, så det ut som om den skulle gå rett forbi dem. Disiplene trodde vettskremt at det var et slags overnaturlig fenomen. Skikkelsen sa: «Fatt mot, det er meg; frykt ikke.» Det var Jesus! – Matteus 14:25–28.

Peter svarte: «Herre, hvis det er deg, så gi meg befaling om å komme til deg på vannet.» Hans første innskytelse var av det modige slaget. Full av begeistring over dette unike miraklet ønsket Peter å styrke sin tro. Han ønsket å ta del i handlingen. Vennlig bad Jesus ham om å komme. Peter klatret over båtripa og ned på den bølgende vannflaten. Forestill deg hvordan Peter må ha følt det da han merket at han kunne stå på vannet. Han må ha vært full av undring da han gikk mot Jesus. Men snart skulle en annen tanke slå ned i ham. – Matteus 14:29.

Peter måtte konsentrere seg om Jesus. Det var Jesus som ved hjelp av kraften fra Jehova holdt Peter oppå bølgene. Og Jesus gjorde dette som svar på Peters tro på ham. Men  Peter ble distrahert. Vi leser: «Da han så stormen, ble han redd.» Peter så på bølgene som slo mot båten og kastet sjø- og skumsprøyt til alle kanter, og han fikk panikk. Han så antagelig for seg at han sank ned i sjøen og druknet. Etter hvert som frykten økte, ble troen mindre. Han som var blitt kalt Klippe – på grunn av sitt potensial til å bli en stø og stabil mann – begynte å synke som en stein på grunn av sin vaklende tro. Peter var god til å svømme, men han stolte ikke på den ferdigheten nå. Han ropte: «Herre, redd meg!» Jesus grep ham i hånden og drog ham opp. Så, mens de fremdeles var på vannet, understreket Jesus noe viktig overfor Peter: «Du med lite tro, hvorfor gav du etter for tvil?» – Matteus 14:30, 31.

’Gav etter for tvil’ – for et treffende uttrykk! Tvil kan være en sterk, destruktiv kraft. Hvis vi gir etter for den, kan den tære på vår tro og få oss til å synke åndelig sett. Vi må kjempe kraftig imot! Hvordan? Ved å konsentrere oss om det som er viktigst. Hvis vi dveler ved det som skremmer oss, det som gjør oss motløse, det som får oss til å vende vår oppmerksomhet bort fra Jehova og hans Sønn, da vil vi merke at vår tvil vokser. Hvis vi konsentrerer oss om Jehova og hans Sønn, om hva de har gjort, gjør og vil gjøre for dem som elsker dem, da vil vi holde stand mot ødeleggende tvil.

Da Peter fulgte Jesus tilbake opp i båten, så han at stormen la seg. Stillheten senket seg over Galilea-sjøen. Både Peter og de andre disiplene sa: «Du er virkelig Guds Sønn.» (Matteus 14:33) Da det grydde av dag over innsjøen, følte Peter seg sikkert lett om hjertet. Han hadde lært at han ikke måtte gi etter for tvil og frykt. Sant nok hadde han langt igjen før han ble den klippelignende kristne mannen Jesus hadde forutsett at han skulle bli. Men han var fast bestemt på å fortsette å anstrenge seg og gjøre framskritt. Har du fattet en slik beslutning? Du vil uten tvil se at Peters tro er verd å etterligne.

[Bilde på sidene 22 og 23]

Jesus så at denne ydmyke fiskeren hadde stort potensial

[Bilde på side 23]

«Jeg er en syndig mann, Herre»

[Bilde på sidene 24 og 25]

«Da han så stormen, ble han redd»