DETTE skrev apostelen Paulus til sine trosfeller i Roma omkring år 56 evt. Om Paulus faktisk reiste til Spania, sier Bibelen ikke noe om. Uansett hadde det gode budskap fra Guds Ord, Bibelen, nådd Spania på 100-tallet, takket være innsatsen til Paulus eller andre kristne misjonærer.

Det gikk ikke lang tid før Spania hadde blomstrende kristne samfunn. Dermed oppstod det et behov for å få Bibelen oversatt til latin. På 100-tallet hadde nemlig Spania lenge vært under romersk herredømme, og latin var blitt fellesspråket i hele det vidstrakte Romerriket.

Spanske kristne laget tidlig flere latinske oversettelser, som nå er kjent under fellesbetegnelsen La Vetus Latina Hispana. Disse latinske biblene sirkulerte i Spania i mange år før Hieronymus fullførte sin kjente latinske oversettelse, Vulgata, i begynnelsen av 400-tallet.

Hieronymus’ oversettelse – som ble fullført i Betlehem i Palestina – kom til Spania på rekordtid. Da Lucinius, en velstående bibelstudent, hørte at Hieronymus holdt på med å utarbeide en latinsk oversettelse, ønsket han å få et eksemplar av denne nye oversettelsen så raskt som mulig. Han sendte seks skrivere til Betlehem for at de skulle skrive av teksten og ta den med seg tilbake til Spania. I løpet av de neste århundrene kom Vulgata gradvis til å avløse La Vetus Latina Hispana. Disse latinske oversettelsene gjorde det mulig for folk i Spania å lese Bibelen og forstå dens budskap. Men da Romerriket gikk i oppløsning, ble det behov for bibler på flere språk.

På 400-tallet ble Spania invadert av visigoterne (vestgoterne) og andre germanske stammer, og et nytt språk – gotisk – fikk innpass i området. Inntrengerne utøvde en form for kristendom som er kjent som arianismen, og som forkastet treenighetslæren. De hadde også med seg sin egen oversettelse av Bibelen – Wulfilas gotiske bibel. Denne bibelen ble lest i Spania fram til slutten av 500-tallet, da visigoterkongen Rekkared ble katolikk og avviste arianismen. Han sørget for at alle arianske bøker, deriblant Wulfilas bibel, ble samlet inn og ødelagt. Dermed forsvant alle gotiske tekster i landet.

Guds Ord fortsatte likevel å bli utbredt i Spania i denne perioden. I tillegg til gotisk fantes det fortsatt en latinsk dialekt som ble snakket mange steder i Spania, og som senere ble opphav til de romanske språkene som snakkes på Pyrenéhalvøya. * De eldste dokumentene på denne latinske dialekten kalles nå de visigotiske skiferheller, fordi de ble skrevet på skiferheller,  eller skiferplater. De daterer seg fra 500- og 600-tallet, og noen inneholder passasjer fra Salmene og evangeliene. Et av dokumentene inneholder hele Salme 16.

Det at det finnes bibeltekster på så enkle materialer som skiferheller, viser at vanlige mennesker både leste og skrev av Guds Ord på den tiden. Det ser ut til at lærere brukte disse bibeltekstene som oppgaver for elever som skulle lære å lese og skrive. Skiferheller var et billig skrivemateriale, til forskjell fra det kostbare pergamentet som klostrene i middelalderen brukte når de laget sine illustrerte bibler.

Én svært kostbar illustrert bibel blir oppbevart i San Isidoro-kirken i León i Spania. Den er fra 960 og har 516 blad, som måler 47 ganger 34 centimeter, og den veier 18 kilo. En annen illustrert bibel, som nå blir oppbevart i Vatikanbiblioteket, er Ripoll-bibelen, som er fra cirka 1020. Den er en av de mest overdådig dekorerte biblene fra middelalderen. For å skape et slikt kunstverk kunne en munk bruke en hel dag på å skrive en forbokstav og en hel uke på å lage et tittelblad. Selv om disse biblene er verdifulle, bidrog de i liten grad til å gjøre budskapet i Guds Ord kjent.

På 700-tallet begynte et annet språk å få fotfeste i Spania som følge av den islamske invasjonen. I de områdene hvor muslimene bosatte seg, ble latin fortrengt av arabisk, og det ble behov for en bibel på dette nye språket.

Det var uten tvil mange arabiske oversettelser av Bibelen – særlig av evangeliene – som var i omløp i Spania i middelalderen. Det ser ut til at en biskop i Sevilla, Juan, oversatte hele Bibelen til arabisk på 700-tallet. De fleste av disse arabiske oversettelsene har dessverre gått tapt. Én arabisk oversettelse av evangeliene fra midten av 900-tallet blir oppbevart i katedralen i León.

I løpet av senmiddelalderen begynte kastiljansk, eller spansk, å ta form på Pyrenéhalvøya. Dette nye språket skulle bli et viktig redskap for utbredelsen av Guds Ord. * Den tidligste spanske oversettelsen av en bibeltekst dukket opp i begynnelsen av 1200-tallet, i verket La Fazienda de Ultra Mar. Det inneholder en beretning om en reise til Israel, og det omfatter stoff fra Mosebøkene og andre bøker i De hebraiske skrifter («Det gamle testamente») og fra evangeliene og brevene.

Kirkens ledere likte ikke denne oversettelsen. På kirkemøtet i Tarragona i 1234 ble det bestemt at alle bøker som inneholdt deler av Bibelen på folkespråket, skulle leveres til prestene, som så skulle sørge for at de ble brent. Denne bestemmelsen satte heldigvis ikke noen stopper for oversettingen av Bibelen. Kong Alfons X (1252–1284), som blir betraktet som det spanske skriftspråkets far, ønsket å få Bibelen oversatt til det nye språket og støttet oversettelsesarbeidet. Blant de spanske oversettelsene fra denne perioden er den såkalte før-alfonsinske bibelen og den alfonsinske bibelen, som dukket opp kort tid senere, og som den gang var den mest omfattende oversettelsen til spansk.

Begge disse verkene bidrog til å etablere og berike det nydannede spanske språket. Bibelkommentatoren Thomas Montgomery sier om den før-alfonsinske bibelen: «Oversetteren av denne bibelen frambrakte et beundringsverdig verk både når det gjelder nøyaktighet, og når det gjelder språklig eleganse. . . . Språket er enkelt og klart, noe som var nødvendig når det skulle lages en bibel for folk som ikke var fortrolig med latin.»

De første spanske biblene ble oversatt fra den latinske oversettelsen Vulgata og ikke fra grunnspråkene. Men fra 1300-tallet og framover utarbeidet lærde jøder flere spanske oversettelser av De hebraiske skrifter, og de oversatte direkte fra hebraisk. På den tiden hadde Spania den største jødiske bosetningen i Europa, og jødiske oversettere hadde tilgang på gode hebraiske håndskrifter. *

Et flott eksempel er Alba-bibelen, som ble fullført på 1400-tallet. En fremtredende spansk adelsmann, Luis de Guzmán, gav rabbineren Moisés Arragel i oppdrag å oversette Bibelen til kastiljansk. Han oppgav to grunner til at han ønsket en ny oversettelse: «De biblene som finnes på romansk, er svært unøyaktige», og: «Mennesker som oss har stort behov for marginalnotene til de vanskelige passasjene.» Hans ønske viser at folk på hans tid var oppriktig interessert i å lese og forstå Bibelen. Dette tyder også på at De hellige skrifter allerede hadde fått en nokså stor utbredelse på folkespråket i Spania.

Takket være oversetterne og avskriverne i middelalderen  kunne skolerte mennesker i Spania lese Bibelen på sitt eget språk uten store hindringer. Som historikeren Juan Orts González skrev: «Før Luthers tid kjente det spanske folk Bibelen mye bedre enn folk i Tyskland og England gjorde.»

Men på slutten av 1400-tallet forbød den spanske inkvisisjonen folk å oversette Bibelen eller å eie en bibel på noe som helst folkespråk. Nå begynte en mørk tid for Bibelen i Spania. Det gikk nesten 300 år før forbudet omsider ble opphevet. I denne vanskelige tiden var det noen få modige oversettere som laget nye spanske bibeloversettelser i utlandet og fikk smuglet dem inn i Spania. *

Som denne beretningen om Bibelen i middelalderens Spania viser, har motstandere forsøkt å hindre utbredelsen av Guds Ord på mange måter. Men de klarte ikke å få Den Allmektiges ord til å forstumme. – Salme 83:1; 94:20.

Det utrettelige arbeidet til mange lærde gjorde at Bibelen kunne få rotfeste og bli utbredt i middelalderens Spania. Moderne oversettere har fulgt i fotsporene til de første som oversatte Bibelen til latin, gotisk, arabisk og spansk. Det har ført til at millioner av spansktalende i dag kan lese Guds Ord på det språket som rører ved deres hjerte.