Hopp til innhold

Avslutning for den 136. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead

Avslutning for den 136. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead

Etter et intensivt femmåneders studium av Bibelen hadde elevene i den 136. klassen ved Gilead nå fullført skolen, og avslutningshøytideligheten ble holdt lørdag 8. mars 2014. På denne skolen lærer erfarne forkynnere blant Jehovas vitner å utføre sin tjeneste på en enda bedre måte og å styrke troen til sine åndelige brødre og søstre. Det var totalt 11 548 som overvar programmet. Mange av disse var personlig til stede på Jehovas vitners undervisningssenter i Patterson i staten New York, og de andre fikk med seg programmet via videooverføring på forskjellige steder i Canada og USA og på Jamaica og Puerto Rico.

«Bevar denne sinnsinnstilling i dere.» David Splane, et medlem av Jehovas vitners styrende råd og ordstyrer for programmet, baserte sine innledende bemerkninger på Filipperne 2:5–7: «Bevar denne sinnsinnstilling i dere som også var i Kristus Jesus.» Da Jesus var her på jorden, var han ikke opptatt av prestisje og posisjon, men han var ydmyk og arbeidet hardt i tjenesten for Gud.

Jesus avviste for eksempel hver av Djevelens fristelser ved å si: «Det står skrevet» og så sitere fra en tale som Moses holdt for israelittene. (Matteus 4:4, 7, 10; 5. Mosebok 6:13, 16; 8:3) Som Guds salvede Sønn kunne Jesus ha talt av egen autoritet, men han viste på en ydmyk måte at han hadde respekt for den tjenesten Moses hadde utført. Vi bør på lignende måte vise at vi setter pris på det andre er flinke til, og være sjenerøse med å rose dem.

Bror Splane trakk også fram at Jesus viste en riktig sinnsinnstilling ved slutten av sin opplæringsperiode på jorden. Jesus sa i bønn til sin Far: «Jeg har herliggjort deg på jorden, idet jeg har fullført den gjerning du har gitt meg å gjøre. Og nå, herliggjør du meg, Far, ved din side med den herlighet jeg hadde ved din side før verden var til.» (Johannes 17:4, 5) Jesus bad ikke om å få større privilegier. Det han bad om, var å bli gjeninnsatt i den stillingen han hadde hatt tidligere, eller «å få tilbake den gamle jobben sin», da han vendte tilbake til himmelen. Gilead-elevene kan følge Jesu eksempel ved ikke å være opptatt av hva slags stilling de har, men av det arbeidet som skal gjøres, og være fornøyde selv om de ikke får nye privilegier når de kommer tilbake til sine tildelte oppgaver.

«Bring ofre uten å angre.» William Malenfant, som er en av assistentene for det styrende råds undervisningsutvalg, oppmuntret elevene til å følge apostelen Paulus’ eksempel ved å være selvoppofrende. Paulus lengtet ikke tilbake til det han hadde ofret for tjenestens skyld, men sa: «Jeg legger fortiden bak meg, og med hendene utstrakt til hva som enn ligger foran, går jeg rett mot målet.» – Filipperne 3:13, 14, Phillips’ oversettelse.

Ved å bringe ofre uten å angre etterligner elevene trofaste tjenere for Gud både fra gammel tid og fra nyere tid. Bror Malenfant siterte Clara Gerber Moyer, som begynte å tjene Jehova i barndommen. Hun skrev: «For en lykke det er å kunne se tilbake på over 80 år med nidkjær tjeneste for Gud – uten å angre på noe! Hvis jeg kunne leve livet mitt om igjen, ville jeg ha levd det på samme måte.»

«Forkynn om Riket sammen med engler og som engler.» Gerrit Lösch, som er medlem av det styrende råd, hjalp elevene til å sette pris på to spesielle privilegier som alle forkynnere har. For det første tjener de som Guds engler når de overbringer det gode budskap om Riket, for det hebraiske og det greske ordet for «engel» i Bibelen kan også oversettes med «sendebud». For det andre forkynner elevene det gode budskap under englenes ledelse, slik disippelen Filip gjorde. – Apostlenes gjerninger 8:26–35.

Bror Lösch fortalte så flere opplevelser som Jehovas vitner har hatt i forkynnelsesarbeidet. Et eksempel: Et Jehovas vitne i Mexico som heter Gabino, pleier å banke på dørene bare én eller to ganger, men i et bestemt tilfelle banket han på døren fire ganger. Den mannen som lukket opp, fortalte Gabino at han hadde vært i ferd med å ta sitt eget liv. Mannen sa: «Da du banket på for fjerde gang, hadde jeg løkken rundt halsen. Men jeg tok den av for å gå og åpne. Takk for at du fortsatte å banke på, for hvis du ikke hadde gjort det, ville jeg ha hengt meg.»

Noen slike opplevelser kan riktignok være et resultat av tilfeldigheter, men vi vet at mange ikke er det. De er isteden et bevis for at Guds engler leder det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet. – Åpenbaringen 14:6.

«En som nyter ære, vil bli velsignet.» Michael Burnett, en av lærerne ved Gilead, utdypet dette temaet ved å bruke eksemplet med Jabes, en etterkommer av Juda som «kom til å nyte større ære enn sine brødre». Jabes sa i bønn til Gud: «Hvis du virkelig velsigner meg og utvider mitt område og din hånd viser seg å være med meg og du bevarer meg fra ulykke.» – 1. Krønikebok 4:9, 10.

Elevene kan følge Jabes’ gode eksempel ved å være konkrete i sine bønner, særlig ved å be Gud om hjelp til å tjene ham på en måte som er i harmoni med målet for Gilead-opplæringen. De kan også med rette be til Gud om at han må bevare dem fra ulykke, ikke ved å sørge for at de aldri opplever ulykker, men ved å hjelpe dem til ikke å bli helt overmannet av sorg over onde ting som skjer. Gud besvarte Jabes’ bønn, og det vil han gjøre for Gilead-elevene også.

«Hold ilden i deg levende.» Mark Noumair, en av Gilead-lærerne som i tillegg er assistent for undervisningsutvalget, baserte sin tale på 1. Tessaloniker 5:16–19. På samme måte som en bokstavelig ild trenger brensel, oksygen og varme for å holdes ved like, er det tre komponenter elevene kan bruke for å fortsette å ha brennende begeistring for tjenesten.

For det første: «Gled dere alltid.» (1. Tessaloniker 5:16) Å meditere over hvor godt det er å være godkjent av Jehova, er noe som vil gi elevene glede – og glede er som brensel for begeistring. For det andre: «Be uopphørlig.» (1. Tessaloniker 5:17) Bønn er som det oksygenet som skal til for å holde liv i en ild. Vi bør gjøre bønnene våre lengre og utøse vårt hjerte for Gud. For det tredje: «Frambær takk i forbindelse med alt.» (1. Tessaloniker 5:18) Når vi har et takknemlig hjerte, får vi et varmere forhold til Jehova og til våre brødre og søstre. «Bevar den varme følelsen som takknemlighet gir», sa bror Noumair, «som en motsetning til den kalde atmosfæren som en kritisk innstilling fører til.»

«Lovpris Jehova sammen med himlene.» Sam Roberson, en annen av lærerne ved de teokratiske skolene, baserte sine innledende bemerkninger på vers fra Bibelen som sier at solen, månen og stjernene lovpriser Jehova. (Salme 19:1; 89:37; 148:3) Han sa at elevene også har lovprist Jehova, og så ledet han dem gjennom flere rekonstruksjoner av opplevelser som de har hatt i felttjenesten nylig. En av elevene takket for eksempel en mann i rullestol for at mannen hadde vist takknemlighet da eleven hadde stoppet bilen for å la ham krysse gaten. De fikk en samtale, og mannen tok imot tilbudet om et gratis bibelstudium. I forbindelse med at Gilead-eleven ledet studiet i ukene som fulgte, fikk han forkynt for flere personer som besøkte mannen. Det endte med at det ble startet sju nye studier som følge av den første samtalen.

«Bli styrket gjennom teokratisk utdanning.» Donald Gordon, som er assistent for utgiverutvalget, intervjuet to ektepar fra klassen. En av de brødrene som ble intervjuet, fortalte at Efeserne 3:16–20 var et skriftsted som hadde gått igjen gjennom hele skolen. For «å bli styrket» er det viktig å være ydmyk og imøtekommende og være klar over at Jehova fortsatt har mye arbeid igjen for hvert eneste Jehovas vitne. En av søstrene trakk fram et poeng hun syntes var fint. En av Gilead-lærerne hadde oppmuntret elevene til ikke å være som en stor fisk i en liten glassbolle der det ikke er plass til å vokse, men som en liten fisk i et stort hav. Hun sa: «Det jeg lærte, er at hvis jeg oppfører meg som en av de mindre i Jehovas organisasjon, vil han hjelpe meg til å vokse åndelig sett.»

«Måtte Jehova komme det i hu til beste for deg.» Mark Sanderson fra det styrende råd holdt Gilead-avslutningens hovedforedrag. Han hadde tatt sitt tema fra Nehemjas bønn: «Å, kom det i hu, min Gud, til beste for meg.» (Nehemja 5:19; 13:31) Det var ikke slik at Nehemja var redd for at Jehova på noen måte skulle glemme ham og det arbeidet han hadde gjort i tjenesten for Jehova. Men det han bad om, var at Jehova måtte huske ham med varme følelser og velsigne ham.

Elevene kan på lignende måte stole på at Jehova vil huske dem med varme følelser når de går inn for å følge de grunnleggende prinsippene de har lært på Gilead. Det er for eksempel helhjertet kjærlighet til Jehova som må være deres viktigste motiv for å tjene ham. (Markus 12:30) Abraham elsket Jehova av hele sitt hjerte, og Jehova husket ham med hengivenhet. Selv etter at Abraham hadde vært død i tusen år, omtalte Jehova ham som «min venn». – Jesaja 41:8.

Bror Sanderson minnet så elevene om at de skal elske sin neste, særlig sine kristne brødre og søstre. (Markus 12:31) I likhet med den barmhjertige samaritan, som «viste seg som en neste for den mannen som falt blant røverne», bør elevene ta initiativet og stille opp for dem som trenger hjelp. (Lukas 10:36) For å illustrere poenget fortalte han om Nicholas Kovalak, som hadde gjennomgått Gilead og tjent som områdetilsynsmann. Bror Kovalak var kjent som en varm og omsorgsfull bror. En gang oppfordret han en reisende tilsynsmann og hans kone til å være arbeidsomme i tjenesten og sa: «Tidlig på dagen, tidlig i uken, tidlig i måneden, tidlig på året.» Men etter å ha observert søsteren noen dager sa han til henne: «Glem det jeg sa til deg. Du arbeider allerede veldig hardt. Sett ned tempoet litt, slik at du ikke sliter deg ut.» Det vennlige og omtenksomme rådet hans har hjulpet denne søsteren til å fortsette i heltidstjenesten i flere tiår.

Avslutningsvis oppmuntret bror Sanderson elevene til å tjene i samsvar med målet for Gilead-opplæringen ved å undervise og lære opp andre. (2. Timoteus 2:2) Ved den måten de utfører sine tildelte oppgaver på, kan de styrke brorskapet og ha en stabiliserende virkning – i full tillit til at Jehova vil komme det de gjør, i hu til beste for dem. – Salme 20:1–5.

Avslutning. Etter at elevene hadde fått vitnemålene sine, leste én av dem opp et takkebrev fra klassen. Femten av elevene avsluttet så programmet med en acappellaversjon av sangen «Hyrder – gaver i form av mennesker», sang 123 i Syng for Jehova.