denne verdensordningen: Grunnbetydningen av det greske ordet aiọn er «tidsalder». Dette ordet kan betegne de eksisterende forholdene eller de trekkene som kjennetegner en bestemt tidsperiode, epoke eller tidsalder. (Se Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».) Her sikter det til det som 2Ti 4:10 kaller «den nåværende verdensordningen», det vil si de forholdene som rår i verden generelt.

denne verdensordningen: Eller: «denne tidsalderen». – Se studienote til 1Kt 1:20.

de hellige hemmelighetene: Det greske ordet mystẹrion, som her står i flertall, er oversatt med «hellig hemmelighet» 25 ganger i Ny verden-oversettelsen. Uttrykket sikter til trekk ved Guds hensikt som forblir en hemmelighet til Gud velger å åpenbare dem. De blir da fullt ut gjort kjent, men bare for dem han velger å gi forståelse. (Kol 1:25, 26) Når Guds hellige hemmeligheter først er blitt åpenbart, skal de gjøres kjent i så stor utstrekning som mulig. Det framgår av at Bibelen bruker slike ord som «forkynne», «gjøre kjent» og «åpenbaring» i forbindelse med uttrykket «den hellige hemmelighet». (1Kt 2:1; Ef 1:9; 3:3; Kol 1:25, 26; 4:3) Helt sentralt i «Guds hellige hemmelighet» er identifiseringen av Jesus Kristus som det lovte ‘avkommet’, eller Messias. (Kol 2:2; 1Mo 3:15) Men det er mange trekk ved denne hellige hemmeligheten. Den dreier seg blant annet om den rollen Jesus spiller i gjennomføringen av Guds hensikt. (Kol 4:3) Som Jesus viste her, er «de hellige hemmelighetene» knyttet til himmelens rike, eller «Guds rike», den himmelske regjeringen som har Jesus som Konge. (Mr 4:11; Lu 8:10; se studienote til Mt 3:2.) De kristne greske skrifter bruker ordet mystẹrion på en annen måte enn de gamle mysteriereligionene gjorde. Disse religionene, som ofte var basert på fruktbarhetskulter som var utbredt i det første århundre evt., lovte sine tilhengere udødelighet, direkte åpenbaring og adgang til gudene gjennom mystiske riter. Det sier seg selv at innholdet i disse hemmelighetene ikke var basert på sannhet. De som fikk være med i disse mysteriereligionene, lovte å holde hemmelighetene for seg selv og dermed la dem være innhyllet i mystikk. Dette var helt annerledes enn kristendommens hellige hemmeligheter, som åpent skulle forkynnes for andre. Når Bibelen bruker dette ordet i forbindelse med falsk gudsdyrkelse, blir det oversatt med bare «hemmelighet» i Ny verden-oversettelsen. – De tre gangene mystẹrion er oversatt med «hemmelighet», er kommentert i studienoter til 2Te 2:7; Åp 17:5, 7.

som lever ved slutten av denne ordningen: Eller: «som lever ved slutten av tingenes ordninger (tidsaldrene)». Apostelen Paulus hadde nevnt en rekke hendelser i Israels historie (1Kt 10:1–10) som hadde ledet opp til slutten av denne ordningen, altså den jødiske samfunnsordningen. (Se Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».) «Denne ordningen» var nært knyttet til lovpakten og innbefattet slike elementer som et presteskap, en ordning med ofre, forskrifter med hensyn til kosthold, en ordning med et tabernakel og senere et tempel for tilbedelse med høytider og sabbater og en nasjonal ordning som med tiden kom til å innbefatte jordiske konger. Mange av de spesielle trekkene som kjennetegnet den israelittiske eller jødiske tidsalderen, eller epoken, opphørte ikke helt før i år 70. Det året ble Jerusalem og templet ødelagt, noe som for alltid gjorde slutt på det jødiske presteskapet, ofringene og tilbedelsen i templet slik den var fastsatt i Loven. I tillegg ble det jødiske folket, som en gang var Guds utvalgte nasjon, spredt blant nasjonene, noe som utgjorde en oppfyllelse av Jesu profeti i Lu 21:24 og av det Paulus her sier om «slutten av denne [jødiske] ordningen».

Guds visdom ... i en hellig hemmelighet: Det vil si den vise ordningen som Gud har fått i stand for å gjøre slutt på det opprøret som begynte i Eden, og for å innføre fred og enhet i hele universet. (Se Ordforklaringer: «Hellig hemmelighet».) Kunngjøringen av den ‘hellige hemmelighet’ (gresk: mystẹrion; se studienote til Mt 13:11) begynte med Jehovas profeti i 1Mo 3:15. Jehovas «hellige hemmelighet» dreier seg i første rekke om Jesus Kristus. (Ef 1:9, 10; Kol 2:2) Den innbefatter Jesu identitet som det lovte avkommet, eller Messias, og hans rolle i Guds rike (Mt 13:11); det at salvede kristne blir utvalgt – fra både jøder og hedninger – til å bli Kristi medarvinger og herske sammen med ham i Riket (Lu 22:29, 30; Ro 11:25; Ef 3:3–6; Kol 1:26, 27); det at denne menigheten, som består av 144 000 som er «kjøpt fra menneskene som en førstegrøde for Gud og for Lammet», får del i en unik natur. (Åp 14:1, 4) Det er bare de som studerer Bibelen grundig, som kan forstå disse trekkene.

visdom som er skjult: Paulus omtalte den hellige hemmelighet som «visdom som er skjult», det vil si skjult for «herskerne i denne verdensordningen». (1Kt 2:8) Ved sin ånd åpenbarer Gud denne hemmeligheten for sine kristne tjenere, slik at de kan gjøre den offentlig kjent.

verdensordningene: Det greske ordet som blir brukt her, aiọn, har grunnbetydningen «tidsalder». Det kan betegne de eksisterende forholdene eller de trekkene som kjennetegner en bestemt tidsperiode, epoke eller tidsalder. I denne sammenhengen sikter ordet til de ordningene som har oppstått i løpet av menneskenes historie siden opprøret i Eden. – Se Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning» og studienote til 1Kt 10:11.

pælfeste ham: Eller: «henrette ham på en pæl». Dette er den første av over 40 forekomster av det greske verbet staurọo i De kristne greske skrifter. Det tilsvarende substantivet er staurọs, som er gjengitt med «torturpæl». (Se studienoter til Mt 10:38; 16:24; 27:32 og Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».) Det samme verbet blir brukt i Septuaginta i Est 7:9, der det står at Haman skulle henges på en over 20 m høy pæl. På klassisk gresk betydde dette verbet «å gjerde inn med staker, å lage et pæleverk, eller en palisade».

pælfestet: Eller: «henrettet ... på en pæl». – Se studienote til Mt 20:19 og Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».

Ikke noe øye har sett, ikke noe øre har hørt: Sitatet i dette verset står ikke i De hebraiske skrifter nøyaktig slik Paulus formulerer det. Det ser ut til at han har slått sammen tankene i Jes 52:15 og 64:4. Verken Paulus eller Jesaja sikter til de framtidige velsignelsene som Jehova skal la sitt folk få del i. Paulus anvender i stedet Jesajas ord på de velsignelsene som de kristne i det første århundre allerede kunne glede seg over, deriblant åndelig lys og det å forstå «Guds dype ting». (1Kt 2:10) Mennesker som mangler åndelighet, verdsetter ikke slike velsignelser. Øynene deres kan ikke se, eller oppfatte, åndelige sannheter, og ørene deres kan ikke høre, eller forstå, slike ting. Selv om slike mennesker har kunnskap om «det som Gud har gjort i stand for dem som elsker ham», når det ikke hjertet deres. Men Gud har ved sin ånd åpenbart disse dyrebare sannhetene for menn og kvinner som i likhet med Paulus er innviet til Ham.

verdens ånd: Paulus sikter her til de holdningene og tilbøyelighetene som er dominerende i den verden som er fremmedgjort for Jehova Gud. På grunn av Satans omfattende innflytelse er verdens ånd preget av selviskhet, umoral og mangel på respekt for Jehova og hans rettferdige normer. (Ef 2:1–3; 1Jo 5:19) Verdens ånd er en direkte motsetning til den ånd som er fra Gud, hans hellige ånd. – Les mer om hvordan ordet «ånd» er brukt i Bibelen, i Ordforklaringer: «Ånd».

et fysisk menneske: I denne sammenhengen sikter ikke uttrykket «fysisk menneske» bare til et menneske av kjøtt og blod. Uttrykket blir brukt som en kontrast til «et åndelig menneske» i vers 15 og sikter derfor til et menneske som ikke er interessert i eller verdsetter åndelige ting. Det greske ordet for «fysisk» som blir brukt her, psykhikọs, kommer fra ordet psykhẹ, som noen ganger blir oversatt med «sjel» i denne oversettelsen. Slik ordet er brukt i Bibelen, sikter psykhẹ generelt sett til noe som er materielt, håndgripelig, synlig og dødelig. (Se Ordforklaringer: «Sjel».) «Et fysisk menneske» er altså opptatt av de ønskene og lystene som har med det fysiske eller materielle livet å gjøre, slik at åndelige interesser blir skjøvet helt i bakgrunnen. – Se studienote til 1Kt 2:15.

Et åndelig menneske: Bokstavelig: «Den åndelige». Paulus setter her et åndelig menneske opp som en kontrast til «et fysisk menneske», som er nevnt i forrige vers. (Se studienote til 1Kt 2:14.) Et åndelig menneske verdsetter åndelige ting og lar seg lede av Guds ånd. Gud er høyst virkelig for åndeligsinnede mennesker, og de går inn for å ‘etterligne Gud’. (Ef 5:1) De anstrenger seg for å få Guds syn på tingene og leve etter hans normer. Et åndelig menneske gransker, eller ser klart, den urette handlemåten som et fysisk menneske følger.

Et åndelig menneske: Bokstavelig: «Den åndelige». Paulus setter her et åndelig menneske opp som en kontrast til «et fysisk menneske», som er nevnt i forrige vers. (Se studienote til 1Kt 2:14.) Et åndelig menneske verdsetter åndelige ting og lar seg lede av Guds ånd. Gud er høyst virkelig for åndeligsinnede mennesker, og de går inn for å ‘etterligne Gud’. (Ef 5:1) De anstrenger seg for å få Guds syn på tingene og leve etter hans normer. Et åndelig menneske gransker, eller ser klart, den urette handlemåten som et fysisk menneske følger.

et fysisk menneske: I denne sammenhengen sikter ikke uttrykket «fysisk menneske» bare til et menneske av kjøtt og blod. Uttrykket blir brukt som en kontrast til «et åndelig menneske» i vers 15 og sikter derfor til et menneske som ikke er interessert i eller verdsetter åndelige ting. Det greske ordet for «fysisk» som blir brukt her, psykhikọs, kommer fra ordet psykhẹ, som noen ganger blir oversatt med «sjel» i denne oversettelsen. Slik ordet er brukt i Bibelen, sikter psykhẹ generelt sett til noe som er materielt, håndgripelig, synlig og dødelig. (Se Ordforklaringer: «Sjel».) «Et fysisk menneske» er altså opptatt av de ønskene og lystene som har med det fysiske eller materielle livet å gjøre, slik at åndelige interesser blir skjøvet helt i bakgrunnen. – Se studienote til 1Kt 2:15.

hvem har lært Jehovas sinn å kjenne ...?: Svaret på dette retoriske spørsmålet er: «Ingen, selvfølgelig.» (Se også Ro 11:33, 34, der Paulus siterer fra det samme skriftstedet, Jes 40:13.) Paulus sier deretter: «Men vi har Kristi sinn.» Mennesker kan aldri fullt ut forstå alle Jehovas tanker. Men de kristne kan lære Gud bedre å kjenne ved å studere «Kristi sinn» og gå inn for å etterligne hans måte å tenke på, for Kristus er «bildet av den usynlige Gud». (Kol 1:15; se studienoten til vi har Kristi sinn i dette verset.) Jo bedre en kristen forstår Kristi sinn, desto bedre vil han forstå Guds sinn.

Jehovas sinn: Paulus siterer her fra Jes 40:13, der det står «Jehovas ånd» i den hebraiske teksten. Men Paulus siterer tydeligvis fra Septuaginta, som bruker «sinn» (gresk: nous) i stedet for «ånd». Selv om tilgjengelige håndskrifter av både Septuaginta og De kristne greske skrifter har «Herres sinn» her, er det gode grunner til å tro at Guds navn ble brukt i tilsvarende håndskrifter i det første århundre evt. – Se Tillegg A5, C1 og C2.

Jehovas: I dette sitatet fra Jes 40:13 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten til Jesaja. – Se Tillegg C1 og C2.

vi har Kristi sinn: En kristen kan få «Kristi sinn» ved å bli kjent med Jesu tenkemåte. En slik person tenker grundig over alle sider ved Kristi personlighet, noe som fører til at han tenker som Kristus og etterligner hans eksempel når det gjelder ydmykhet og lydighet. (1Pe 2:21) Den innstillingen som preger en kristen, vil derfor gjenspeile Jesu tenkemåte, og Jesu «sinn» gjenspeiler Jehovas tenkemåte. – Ef 4:23; Joh 14:9.