Apostlenes gjerninger 7:1–60

7  Da spurte øverstepresten: «Er dette sant?» 2  Stẹfanus svarte: «Brødre og fedre, hør på meg! Herlighetens Gud viste seg for vår stamfar Abraham mens han var i Mesopotạmia, før han bosatte seg i Karan.+ 3  Han sa til ham: ‘Dra bort fra landet ditt og fra slektningene dine til det landet som jeg skal vise deg.’+ 4  Så dro han fra kaldeernes land og bosatte seg i Karan. Og etter at hans far var død,+ fikk Gud ham til å flytte derfra til dette landet som dere nå bor i.+ 5  Likevel ga ikke Gud ham noen arv i landet, nei ikke så mye som en liten jordlapp. Men han lovte å gi hele landet til ham og hans etterkommere,+ selv om han ennå ikke hadde barn.+ 6  Og Gud sa at etterkommerne hans kom til å bo som utlendinger i et land som ikke var deres, og at folket der ville gjøre dem til slaver og plage* dem i 400 år.+ 7  ‘Men jeg skal dømme den nasjonen de blir slaver for’,+ sa Gud, ‘og deretter skal de dra ut fra det landet og tilbe meg på dette stedet.’+ 8  Gud ga ham også en omskjærelsespakt,+ og han ble far til Isak+ og omskar ham på den åttende dagen.+ Isak ble far til Jakob og Jakob til de tolv familieoverhodene. 9  Familieoverhodene ble sjalu på Josef+ og solgte ham til Egypt.+ Men Gud var med ham,+ 10  og han reddet ham ut av alle hans prøvelser+ og ga ham visdom og sørget for at han ble godt likt av farao, kongen i Egypt. Og farao satte ham til å styre Egypt og hele hans hus.+ 11  Så ble det matmangel i hele Egypt og Kạnaan, ja stor nød, og forfedrene våre fikk ikke tak i mat.+ 12  Men Jakob hørte at det var mat* i Egypt, og han sendte forfedrene våre dit, først én gang.+ 13  Den andre gangen fortalte Josef brødrene sine hvem han var, og farao fikk høre om Josefs familie.+ 14  Så sendte Josef bud og ba sin far Jakob og alle sine slektninger om å komme+ – i alt 75 personer.+ 15  Jakob dro da ned til Egypt,+ og der døde både han+ og forfedrene våre.+ 16  De ble ført til Sikem og lagt i den graven som Abraham hadde kjøpt av Hamors sønner i Sikem for en sum med sølvpenger.+ 17  Da tiden nærmet seg for at det løftet som Gud hadde gitt Abraham, skulle bli oppfylt, vokste folket og ble stort i Egypt. 18  Så fikk Egypt en annen konge, en som ikke visste om Josef.+ 19  Han la onde planer mot folket vårt* og tvang forfedrene våre til å sette ut spedbarna, så de ikke skulle leve videre.+ 20  På den tiden ble Moses født, og han var usedvanlig vakker. I tre måneder ble han tatt vare på i sin fars hus.+ 21  Men da han ble satt ut,+ tok faraos datter ham til seg og oppdro ham som sin egen sønn.+ 22  Moses ble derfor opplært i all egyptisk visdom. Ja, han utmerket seg i både ord og handling.+ 23  Da han var 40 år, bestemte han seg for å besøke sine brødre, israelittene.*+ 24  Og da han fikk se at en av dem ble urettferdig behandlet av en egypter, forsvarte han ham. Han hevnet mannen som ble mishandlet, ved å slå egypteren i hjel.+ 25  Han trodde at hans brødre ville forstå at Gud skulle bruke ham til å redde dem, men det gjorde de ikke. 26  Neste dag kom han til dem mens to av dem sloss, og han prøvde å få dem til å bli venner og holde fred. Han sa: ‘Menn, dere er brødre. Hvorfor er dere så brutale mot hverandre?’+ 27  Men han som slo den andre, dyttet bort Moses og sa: ‘Hvem har satt deg til å være leder og dommer over oss? 28  Du vil vel ikke ta livet av meg, slik du tok livet av egypteren i går?’+ 29  Da Moses hørte dette, flyktet han og slo seg ned som utlending i landet Midjan. Der ble han far til to sønner.+ 30  Etter at det hadde gått 40 år, viste en engel seg for ham i ødemarken ved Sinai-fjellet, i flammen fra en brennende tornebusk.+ 31  Moses ble forbløffet over det han så. Da han gikk nærmere for å undersøke det, hørte han Jehovas røst: 32  ‘Jeg er dine forfedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud.’+ Moses begynte å skjelve og turte ikke å undersøke det nærmere. 33  Jehova sa til ham: ‘Ta av deg sandalene, for det stedet du står på, er hellig grunn.+ 34  Jeg har sett at mitt folk blir undertrykt i Egypt, og jeg har hørt hvordan de sukker og stønner.+ Jeg har kommet ned for å befri dem, så nå sender jeg deg til Egypt.’+ 35  Denne Moses, som de nektet å anerkjenne da de sa: ‘Hvem har satt deg til å være leder og dommer?’,+ nettopp ham sendte Gud+ som både leder og befrier ved den engelen som viste seg for ham i tornebusken. 36  Denne mannen førte dem ut,+ og han gjorde undere og mirakler* i Egypt+ og ved Rødehavet+ og i ødemarken i 40 år.+ 37  Det var denne Moses som sa til israelittene: ‘Gud skal la det stå fram en profet lik meg, en av deres egne brødre.’+ 38  Det var han som var i Israels menighet i ødemarken sammen med både den engelen+ som talte til ham+ på Sinai-fjellet, og forfedrene våre. Han mottok levende, hellige utsagn som han skulle gi oss.+ 39  Men forfedrene våre ville ikke være lydige mot ham. De avviste ham,+ og i sitt hjerte vendte de tilbake til Egypt,+ 40  og de sa til Aron: ‘Lag guder til oss som kan gå foran oss. For vi vet ikke hva som har skjedd med denne Moses, som førte oss ut av Egypt.’+ 41  På den tiden laget de en kalv og ofret til denne avguden og gledet seg over det de hadde laget med sine egne hender.+ 42  Da vendte Gud seg fra dem og overga dem til å tilbe* himmelens hær,+ slik som det står skrevet i Profetenes bok: ‘Det var ikke for meg dere bar fram offergaver og slaktofre i 40 år i ødemarken, var det vel, Israels hus? 43  Nei, det var Moloks+ telt og guden Refans stjerne dere bar med dere, de figurene dere laget for å tilbe dem. Derfor vil jeg føre dere bort, lenger enn til Babylon.’+ 44  I ødemarken hadde forfedrene våre vitnesbyrdets telt. Det hadde Gud gitt Moses befaling om å lage etter det mønsteret han fikk se.+ 45  Forfedrene våre overtok det, og sammen med Josva førte de det inn i landet til de nasjonene+ som Gud drev ut foran dem.+ Her ble det værende fram til Davids tid. 46  David ble godkjent av Gud og ba om å få lov til å bygge* en bolig for Jakobs Gud,+ 47  men det var Salomo som bygde et hus for ham.+ 48  Men Den Høyeste bor ikke i hus som er bygd med menneskehender.+ Profeten sier jo: 49  ‘Himmelen er min trone,+ og jorden er min fotskammel.+ Hva slags hus kan dere bygge for meg? sier Jehova. Eller hvor er stedet der jeg kan hvile? 50  Er det ikke min hånd som har skapt alt dette?’+ 51  Dere er sta, og deres hjerte og ører er lukket.+ Dere står alltid imot den hellige ånd. Dere gjør akkurat som forfedrene deres.+ 52  Er det noen av profetene de ikke har forfulgt?+ Nei, de drepte dem som forutsa at den rettferdige skulle komme,+ ham som dere nå har forrådt og myrdet.+ 53  Dere fikk Loven, som ble formidlet av engler,+ men dere har ikke holdt den.» 54  Da de hørte dette, ble de så rasende at de begynte å skjære tenner mot ham.+ 55  Men han var full av hellig ånd og stirret inn i himmelen, og han fikk se Guds herlighet og Jesus som sto ved Guds høyre hånd.+ 56  Og han sa: «Se! Jeg ser himmelen åpnet og Menneskesønnen+ stå ved Guds høyre hånd.»+ 57  Da ropte de av full hals og holdt seg for ørene og stormet mot ham alle som en. 58  De jaget ham ut av byen, og så begynte de å steine ham.+ Vitnene+ som anklaget ham, la kappene sine ved føttene til en ung mann som het Saulus.+ 59  Mens de steinet Stẹfanus, sa han inntrengende: «Herre Jesus, ta imot min ånd.» 60  Så falt han på kne og ropte høyt: «Jehova, ikke krev dem til regnskap for denne synden.»+ Og etter at han hadde sagt dette, sovnet han inn i døden.

Fotnoter

^ El.: «mishandle».
^ El.: «korn».
^ Bokst.: «slekten vår».
^ El.: «å se hvordan hans brødre, israelittene, hadde det».
^ Bokst.: «tegn».
^ El.: «utføre hellig tjeneste for».
^ El.: «finne».

Studienoter

Kaifas: Denne øverstepresten, som var innsatt av romerne, var en dyktig diplomat som beholdt stillingen sin lenger enn noen av sine nærmeste forgjengere. Han ble utnevnt til øversteprest cirka år 18 evt. og beholdt stillingen til cirka år 36 evt. Det var han som forhørte Jesus og overlot ham til Pilatus. (Mt 26:3, 57; Joh 11:49; 18:13, 14, 24, 28) Dette er den eneste gangen han er nevnt ved navn i Apostlenes gjerninger. Ellers i Apostlenes gjerninger blir han omtalt som «øverstepresten». – Apg 5:17, 21, 27; 7:1; 9:1.

øverstepresten: Det vil si Kaifas. – Se studienote til Apg 4:6.

Dra bort fra landet ditt: I sin tale til Sanhedrinet sier Stefanus at Abraham fikk denne befalingen da «herlighetens Gud viste seg for vår stamfar Abraham mens han var i Mesopotamia, før han bosatte seg i Karan». (Apg 7:2) Abraham (som først hadde navnet Abram) var opprinnelig fra byen Ur i Kaldea. Av det Stefanus sa, forstår vi at det var der Abraham var da han første gang fikk befaling om å dra bort fra landet sitt. (1Mo 11:28, 29, 31; 15:7; 17:5; Ne 9:7) Beretningen i 1Mo 11:31 til 12:3 kan gi inntrykk av at denne befalingen ikke ble gitt før etter at Abrahams far, Tarah, var død, mens Abraham bodde midlertidig i Karan. Men når man tar i betraktning både beretningen i 1. Mosebok og Stefanus’ kommentar her, er det rimelig å trekke den slutningen at Jehova ga Abraham befalingen mens han fremdeles bodde i Ur, og at han senere gjentok befalingen mens Abraham bodde i Karan.

Gud: Bokstavelig: «han». Sikter til «herlighetens Gud» i vers 2.

en liten jordlapp: Bokstavelig: «en fotsbredd». Det vil si størrelsen på et fotavtrykk.

etterkommere: Eller: «avkom; ætt». – Se Tillegg A2.

etterkommerne: Eller: «avkommet; ætten». – Se Tillegg A2.

plage dem i 400 år: I 1Mo 15:13, som er sitert her, sa Gud til Abram (Abraham) at etterkommerne hans kom til å bli gjort til slaver og bli plaget i 400 år. Denne perioden endte da Jehova befridde israelittene fra slaveriet i Egypt den 14. nisan 1513 fvt., så den må ha begynt i 1913 fvt. Bibelens kronologi viser at i det året begynte Abrahams sønn Isak – som da var cirka fem år – å bli gjort narr av og mishandlet av sin halvbror, Ismael. Ismael var født cirka 19 år tidligere, og det var Sarais (Saras) egyptiske tjenestekvinne Hagar som var moren. Det er mulig at Ismael plaget lillebroren Isak fordi Isak skulle få arven som førstefødt, selv om Ismael var født først. (1Mo 16:1–4; 21:8–10) Paulus omtalte senere den måten Ismael behandlet Isak på, som forfølgelse. (Ga 4:29) Den var tydeligvis alvorlig nok til at Jehova støttet Saras krav om at Abraham måtte jage bort Ismael og moren hans. (1Mo 21:11–13) Isak var altså den første av Abrahams etterkommere som opplevde den forutsagte plagingen. Det ser derfor ut til at denne hendelsen, som ble nedskrevet i detalj og er bevart som en del av Guds Ord, markerte begynnelsen på de forutsagte 400 årene med plaging, som ikke skulle ende før utgangen av Egypt.

tilbe meg: Eller: «utføre hellig tjeneste for meg». Det greske verbet latreuo har den grunnleggende betydningen «å tjene», men kan i noen sammenhenger også oversettes med «å tilbe». Den andre delen av dette verset hentyder til 2Mo 3:12, der det tilsvarende hebraiske verbet kan gjengis med «tjene» eller «tilbe». (2Mo 3:12; fotn.) I Bibelen blir det greske ordet latreuo vanligvis brukt om det å tjene Gud eller om tjeneste knyttet til tilbedelsen av Gud (Mt 4:10; Lu 1:74; 2:37; 4:8; Ro 1:9; Flp 3:3; 2Ti 1:3; He 9:14; 12:28; Åp 7:15; 22:3), deriblant om tjeneste i helligdommen eller templet. (He 8:5; 9:9; 10:2; 13:10) Noen få ganger er det også brukt i forbindelse med falsk tilbedelse – om det å tjene eller tilbe det skapte. – Apg 7:42; Ro 1:25.

en omskjærelsespakt: Det vil si en formell avtale som innebar at Abraham og alle de mannlige etterkommerne hans skulle omskjæres.

Isak ble far til Jakob: Den greske teksten gjentar ingen av de to verbene som nettopp er brukt, verken «ble far til» eller «omskar». Så begge disse verbene eller det ene av dem kan være underforstått i den siste delen av verset. Det er derfor også mulig å gjengi denne delen av verset slik: «Isak gjorde det samme med [det vil si omskar] Jakob og Jakob med de tolv familieoverhodene.»

familieoverhodene: Eller: «patriarkene». Det greske ordet patriạrkhes forekommer fire ganger i De kristne greske skrifter. Her sikter det til Jakobs tolv sønner (1Mo 35:23–26), og det blir også brukt om David (Apg 2:29) og om Abraham. – He 7:4.

i alt 75 personer: Det er ikke sikkert at Stefanus refererer til et bestemt vers i De hebraiske skrifter da han sier at det var totalt 75 medlemmer av Jakobs familie som kom til Egypt. Man finner ikke dette tallet i den massoretiske teksten til De hebraiske skrifter. I 1Mo 46:26 står det: «De som stammet fra Jakob, og som dro til Egypt sammen med ham, var i alt 66. I tillegg kom Jakobs svigerdøtre.» Vers 27 fortsetter: «Jakobs husstand som kom til Egypt, utgjorde i alt 70 personer.» Her blir antall personer regnet på to forskjellige måter. Det første tallet omfatter tydeligvis bare Jakobs biologiske etterkommere, og det andre tallet forteller hvor mange som i alt kom til Egypt. Tallet på Jakobs etterkommere nevnes også i 2Mo 1:5 og 5Mo 10:22, der tallet «70» oppgis. Stefanus oppgir et tredje tall, som kan innbefatte flere medlemmer av Jakobs storfamilie. Noen mener at tallet innbefatter sønner og sønnesønner av Josefs sønner Manasse og Efraim, som blir nevnt i Septuagintas oversettelse av 1Mo 46:20. Andre mener at det innbefatter konene til Jakobs sønner, som 1Mo 46:26 helt konkret sier ‘kom i tillegg’. Tallet «75» kan derfor være det totale antallet. Men det er også mulig at tallet kommer fra noen avskrifter av De hebraiske skrifter som var i bruk i det første århundre evt. Bibelkommentatorer har i mange år vært klar over at Septuaginta oppgir tallet «75» i 1Mo 46:27 og 2Mo 1:5. Og på 1900-tallet fant man to fragmenter av Dødehavsrullene med tekst på hebraisk fra 2Mo 1:5, og der står også tallet «75». Stefanus har kanskje sitt tall fra en av disse gamle tekstene. Uansett hva som er den riktige forklaringen, gjenspeiler Stefanus’ tall rett og slett en annen måte å telle det totale antallet av Jakobs etterkommere på.

personer: Eller: «sjeler». Det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», sikter her til en levende person. – Se Ordforklaringer: «Sjel» og Tillegg A2.

usedvanlig vakker: Det greske uttrykket som er brukt her, betyr bokstavelig «vakker for Gud». Uttrykket gjenspeiler et semittisk idiom som blir brukt om noe som utmerker seg i særlig høy grad. I denne sammenhengen kan uttrykket romme to betydninger, både tanken om å være «strålende vakker» og om å være «vakker i Guds øyne». (Se også 2Mo 2:2.) Noen bibelkommentatorer mener at uttrykket ikke bare sikter til en persons utseende, men også til de indre egenskapene som Gud ser i en person. Man finner en lignende konstruksjon i Jon 3:3. Der sier den hebraiske teksten bokstavelig at Ninive var «en stor by for Gud», noe som betyr at den var «en veldig stor by». – Andre eksempler finner man i 1Mo 23:6; fotn.; Sl 36:6; fotn.

han var 40 år: Stefanus’ tale til Sanhedrinet inneholder en rekke opplysninger om jødenes historie som ikke står i De hebraiske skrifter. Stefanus forteller for eksempel at Moses var 40 år da han flyktet fra Egypt. Andre opplysninger i Stefanus’ tale som man ikke finner i De hebraiske skrifter, står det om i studienoter til Apg 7:22, 30, 53.

40 år: De hebraiske skrifter sier ikke rett ut hvor mange år Moses bodde i Midjan. Men her kommer Stefanus med opplysninger om jødenes historie som ikke var nedskrevet i Skriftene fra før. Han sier at Moses var 40 år da han flyktet til Midjan (2Mo 2:11; Apg 7:23), og at han bodde der til det hadde gått 40 eller nesten 40 år til. Så den perioden han omtaler her, er etter alt å dømme 1553–1513 fvt. Det Stefanus sier, stemmer med uttalelsen om at Moses var 80 år da han talte til farao (2Mo 7:7) og førte israelittene ut av Egypt. Det stemmer også med uttalelsen om at Moses var 120 år da han døde etter 40 år i ødemarken. – 5Mo 34:7; Apg 7:36.

som ble formidlet av engler: Stefanus’ tale til Sanhedrinet inneholder en rekke opplysninger om jødenes historie som ikke står i De hebraiske skrifter. Et eksempel er det han sier om englenes rolle i forbindelse med at Moseloven ble overbrakt. (Ga 3:19; He 2:1, 2) Andre opplysninger i Stefanus’ tale som man ikke finner i De hebraiske skrifter, står det om i studienoter til Apg 7:22, 23, 30.

opplært i all egyptisk visdom: Stefanus’ tale til Sanhedrinet inneholder en rekke opplysninger om jødenes historie som ikke står i De hebraiske skrifter. Det er for eksempel bare Stefanus som omtaler den utdannelsen Moses fikk i Egypt. Andre opplysninger i Stefanus’ tale som man ikke finner i De hebraiske skrifter, står det om i studienoter til Apg 7:23, 30, 53.

opplært i all egyptisk visdom: Stefanus’ tale til Sanhedrinet inneholder en rekke opplysninger om jødenes historie som ikke står i De hebraiske skrifter. Det er for eksempel bare Stefanus som omtaler den utdannelsen Moses fikk i Egypt. Andre opplysninger i Stefanus’ tale som man ikke finner i De hebraiske skrifter, står det om i studienoter til Apg 7:23, 30, 53.

40 år: De hebraiske skrifter sier ikke rett ut hvor mange år Moses bodde i Midjan. Men her kommer Stefanus med opplysninger om jødenes historie som ikke var nedskrevet i Skriftene fra før. Han sier at Moses var 40 år da han flyktet til Midjan (2Mo 2:11; Apg 7:23), og at han bodde der til det hadde gått 40 eller nesten 40 år til. Så den perioden han omtaler her, er etter alt å dømme 1553–1513 fvt. Det Stefanus sier, stemmer med uttalelsen om at Moses var 80 år da han talte til farao (2Mo 7:7) og førte israelittene ut av Egypt. Det stemmer også med uttalelsen om at Moses var 120 år da han døde etter 40 år i ødemarken. – 5Mo 34:7; Apg 7:36.

som ble formidlet av engler: Stefanus’ tale til Sanhedrinet inneholder en rekke opplysninger om jødenes historie som ikke står i De hebraiske skrifter. Et eksempel er det han sier om englenes rolle i forbindelse med at Moseloven ble overbrakt. (Ga 3:19; He 2:1, 2) Andre opplysninger i Stefanus’ tale som man ikke finner i De hebraiske skrifter, står det om i studienoter til Apg 7:22, 23, 30.

han var 40 år: Stefanus’ tale til Sanhedrinet inneholder en rekke opplysninger om jødenes historie som ikke står i De hebraiske skrifter. Stefanus forteller for eksempel at Moses var 40 år da han flyktet fra Egypt. Andre opplysninger i Stefanus’ tale som man ikke finner i De hebraiske skrifter, står det om i studienoter til Apg 7:22, 30, 53.

bestemte han seg for: Eller: «oppkom det i hans hjerte». Dette greske uttrykket gjenspeiler et hebraisk idiom. – Se også Jes 65:17.

israelittene: Bokstavelig: «Israels sønner». – Se Ordforklaringer: «Israel».

40 år: De hebraiske skrifter sier ikke rett ut hvor mange år Moses bodde i Midjan. Men her kommer Stefanus med opplysninger om jødenes historie som ikke var nedskrevet i Skriftene fra før. Han sier at Moses var 40 år da han flyktet til Midjan (2Mo 2:11; Apg 7:23), og at han bodde der til det hadde gått 40 eller nesten 40 år til. Så den perioden han omtaler her, er etter alt å dømme 1553–1513 fvt. Det Stefanus sier, stemmer med uttalelsen om at Moses var 80 år da han talte til farao (2Mo 7:7) og førte israelittene ut av Egypt. Det stemmer også med uttalelsen om at Moses var 120 år da han døde etter 40 år i ødemarken. – 5Mo 34:7; Apg 7:36.

en engel: Stefanus sikter her til beretningen i 2Mo 3:2, der den hebraiske grunnteksten sier «Jehovas engel». De fleste greske håndskrifter sier «en engel» her, men enkelte håndskrifter og enkelte gamle oversettelser til andre språk har en ordlyd som kan gjengis med «en Herrens [eller: «Jehovas»] engel». En rekke oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J7, 8, 10–12, 14–17, 28 i Tillegg C4) bruker tetragrammet her og har ordlyden «Jehovas engel».

Jehovas røst: Denne delen av Stefanus’ tale (Apg 7:30–33) viser til beretningen i 2Mo 3:2–10. I vers 4 roper Jehova til Moses gjennom sin engel, og i vers 6 sier Jehova det som er sitert i Apg 7:32, til ham. Det bokstavelige uttrykket «Jehovas røst» står mange ganger i De hebraiske skrifter i form av en kombinasjon av det hebraiske ordet for «røst» og tetragrammet. (Noen eksempler er 1Mo 3:8; 2Mo 15:26; 5Mo 5:25; 8:20; 15:5; 18:16; 26:14; 27:10; 28:1, 62; Jos 5:6; 1Sa 12:15; 1Kg 20:36; Sl 106:25; Jes 30:31; Jer 3:25; Da 9:10; Sak 6:15.) Det er verdt å merke seg at når det bokstavelige uttrykket «Jehovas røst» forekommer i 5Mo 26:14; 27:10; 28:1, 62 i et papyrusfragment av Septuaginta fra det første århundre fvt. (i samlingen Papyrus Fouad Inv. 266), er Guds navn skrevet med hebraisk kvadratskrift i den greske teksten. I Tillegg C1 og C3 innledning; Apg 7:31 blir det forklart hvorfor Ny verden-oversettelsen bruker uttrykket «Jehovas røst» i hovedteksten selv om det i eksisterende greske håndskrifter til Apg 7:31 står «Herrens røst».

Jehova sa til ham: Den beretningen Stefanus henviser til, står i 2Mo 3:2–10, der sammenhengen gjør det klart at det er Jehova som snakker gjennom sin engel. Det meste av innholdet i dette verset er hentet fra 2Mo 3:5, men man finner en tilsvarende innledningsfrase i den hebraiske grunnteksten i 2Mo 3:7, der det bokstavelig står: «Og Jehova sa.» – Se Tillegg C3 innledning; Apg 7:33.

løsepenge: Det greske ordet lỵtron (avledet av verbet lỵo, som betyr «å løse; å frigi») ble brukt av ikke-bibelske greske skribenter om det beløpet som ble betalt for å kjøpe fri slaver eller krigsfanger. Det blir brukt to ganger i De kristne greske skrifter, her og i Mr 10:45. Det beslektede ordet antịlytron forekommer i 1Ti 2:6 og er gjengitt med «tilsvarende løsepenge». Andre beslektede ord er lytrọomai, som betyr «å utfri; å løskjøpe» (Tit 2:14; 1Pe 1:18; også fotnoter), og apolỵtrosis, som ofte blir oversatt med å bli «utfridd ved en løsepenge». (Ef 1:7; Kol 1:14; He 9:15; 11:35, fotn.; Ro 3:24; 8:23) – Se Ordforklaringer.

befrier: Eller: «gjenløser; redningsmann». Det greske ordet lytrotẹs kommer fra verbet lytrọomai, som betyr «å sette fri; å redde». Det er også beslektet med substantivet lỵtron, som betyr «løsepenge». (Se studienote til Mt 20:28.) Verbformen brukes om den utfrielsen man kan oppnå på grunn av Jesus Kristus (Lu 24:21; Tit 2:14; 1Pe 1:18, fotn.), som var den forutsagte profeten som skulle være lik Moses. (5Mo 18:15; Apg 7:37) Moses var den befrieren som ledet israelittene ut av Egypt, og Jesus Kristus er hele menneskehetens Befrier ved hjelp av sitt gjenløsningsoffer.

la det skje undere: Eller: «gi varsler». I De kristne greske skrifter blir det greske ordet tẹras alltid brukt sammen med semeion (tegn; mirakel), og begge ordene står i flertall. (Mt 24:24; Joh 4:48; Apg 7:36; 14:3; 15:12; 2Kt 12:12) I sin grunnbetydning sikter ordet tẹras til noe som vekker ærefrykt eller undring. Når ordet åpenbart sikter til noe som har med framtiden å gjøre, er den alternative gjengivelsen «varsel» brukt i en studienote.

undere: Eller: «varsler». – Se studienote til Apg 2:19.

i 40 år: Disse 40 årene gikk fra 1513 fvt., da israelittene dro ut av Egypt, til 1473 fvt., da israelittene gikk inn i det lovte land. Før og i løpet av disse 40 årene gjorde Moses undere og mirakler. Da Moses kom tilbake til Egypt, gjorde han for eksempel først tegn for øynene på alle de eldste blant israelittene. (2Mo 4:30, 31) I tiden før israelittene ble utfridd av Egypt, ble Moses så brukt til å utføre store undere og mirakler for øynene på farao og folket i Egypt. Senere spilte han en viktig rolle da farao og hans hær ble utslettet i Rødehavet. (2Mo 14:21–31; 15:4; 5Mo 11:2–4) Et av de mest bemerkelsesverdige miraklene som blir forbundet med Moses, er den daglige forsyningen av manna i ødemarken. Dette miraklet fortsatte i 40 år, helt til folket begynte å spise av avlingen i landet Kanaan, tidlig i 1473 fvt. – 2Mo 16:35; Jos 5:10–12.

Jehova: I dette sitatet fra 5Mo 18:15 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. Det er verdt å merke seg at når dette sitatet forekommer i et tidlig papyrusfragment av Septuaginta (i samlingen Papyrus Fouad Inv. 266), er Guds navn skrevet med hebraisk kvadratskrift () i den greske teksten. Dette fragmentet er datert til det første århundre fvt. (Se Tillegg A5.) Flere oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J7, 8, 10–12, 14–18, 20, 22–24, 28 i Tillegg C4) bruker også tetragrammet her. Selv om det i eksisterende håndskrifter til De kristne greske skrifter står Kỵrios (Herre) her, finnes det altså gode grunner til å bruke Guds navn i hovedteksten. – Se Tillegg C.

israelittene: Bokstavelig: «Israels sønner». – Se Ordforklaringer: «Israel».

Gud: I dette sitatet fra 5Mo 18:15 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten, som sier: «Jehova din Gud». Stefanus’ sitat er litt forkortet, han bruker bare ordet for «Gud». Peter siterer det samme verset i Apg 3:22 og bruker hele uttrykket «Jehova deres Gud». (Se studienote til Apg 3:22.) Enkelte oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk bruker Guds navn her og har ordlyden «Jehova deres Gud» (J7, 8, 10–17) eller «Jehova Gud» (J28). (Se Tillegg C4.) Og noen få greske håndskrifter har en ordlyd som kan gjengis med «Herren Gud» eller, av de samme grunnene som er forklart i Tillegg C, «Jehova Gud». Men de aller fleste greske håndskrifter og gamle oversettelser til andre språk sier rett og slett «Gud».

menighet: Dette er den første forekomsten av det greske ordet ekklesịa. Det kommer fra to greske ord, nemlig ek («ut») og kalẹo («kalle»). Det sikter til en gruppe mennesker som er samlet i en bestemt hensikt eller for å utføre en bestemt virksomhet. (Se Ordforklaringer.) I denne sammenhengen forutsier Jesus opprettelsen av den kristne menighet, som består av salvede kristne, «levende steiner» som blir «bygd opp til å være et åndelig hus». (1Pe 2:4, 5) Dette greske ordet brukes ofte i Septuaginta som en oversettelse av det hebraiske ordet som gjerne blir gjengitt med «menighet», som i mange tilfeller sikter til hele Guds folk. (5Mo 23:3; 31:30) I Apg 7:38 blir de israelittene som ble kalt fra Egypt, omtalt som en menighet. De kristne som er ‘kalt fra mørke’ og «utvalgt ... av verden», blir på lignende måte omtalt som en menighet, nemlig «Guds menighet». – 1Pe 2:9; Joh 15:19; 1Kt 1:2.

menigheten: Dette er den første forekomsten av det greske ordet ekklesịa i Apostlenes gjerninger. Det kommer fra to greske ord, nemlig ek («ut») og kalẹo («kalle»). Det sikter til en gruppe mennesker som er samlet i en bestemt hensikt eller for å utføre en bestemt virksomhet, så ordet passer godt på den nyopprettede kristne menighet. (Se Ordforklaringer.) Ordet ekklesịa er brukt i Mt 16:18 (se studienote), der Jesus forutsier opprettelsen av den kristne menighet av salvede kristne. De er «levende steiner» som blir «bygd opp til å være et åndelig hus». (1Pe 2:4, 5) I De kristne greske skrifter blir ordet brukt ikke bare om den sammensatte gruppen av salvede kristne, men også om alle kristne i et geografisk område eller om kristne som utgjør en lokal menighet. Sammenhengen viser at ordet i Apg 5:11 sikter til den kristne menighet i Jerusalem. – Se studienote til Apg 7:38.

Israels menighet i ødemarken: Her blir de israelittene som ble ført ut av Egypt, omtalt som en menighet. Det hebraiske ordet (qahạl) som i De hebraiske skrifter ofte blir oversatt med «menighet» i Ny verden-oversettelsen, kommer fra et rotord som betyr «å kalle sammen». (4Mo 20:8; 5Mo 4:10) Ordet blir ofte brukt om israelittene som en organisert gruppe, i slike uttrykk som «Israels menighet» (3Mo 16:17; Jos 8:35; 1Kg 8:14), «den sanne Guds menighet» (Ne 13:1) og «Jehovas menighet». (4Mo 20:4; 5Mo 23:2, 3; 1Kr 28:8; Mi 2:5) I Septuaginta blir det hebraiske ordet qahạl ofte oversatt med det greske ordet ekklesịa (for eksempel i Sl 22:22 [21:23, LXX]), som er det ordet som er brukt i De kristne greske skrifter for «menighet». – Se studienoter til Mt 16:18; Apg 5:11.

himmelens hær: Sikter til himmellegemene.

vitnesbyrdets telt: Eller: «vitnesbyrdets tabernakel». I Septuaginta brukes dette uttrykket som en oversettelse av det hebraiske uttrykket for «møteteltet», noe som kan ha påvirket Lukas’ ordvalg i dette verset. (2Mo 27:21; 28:43; 4Mo 1:1) I de årene israelittene vandret i ødemarken, ble paktens ark oppbevart i dette teltet. Det viktigste innholdet i Arken var «Vitnesbyrdets to tavler». I disse sammenhengene sikter betegnelsen «Vitnesbyrdet» vanligvis til De ti bud, som var skrevet på steintavler. (2Mo 25:16, 21, 22; 31:18; 32:15) Det hebraiske ordet for «vitnesbyrd» kan også oversettes med «påminnelse». Arken tjente som et hellig arkiv der man oppbevarte hellige påminnelser, eller vitnesbyrd. – Se Ordforklaringer: «Paktens ark» og «aller helligste, Det».

det mønsteret: Eller: «den modellen; det forbildet». Det greske ordet tỵpos som er brukt her, har den samme betydningen i He 8:5 og i Septuaginta i 2Mo 25:40.

Josva: Sikter her til Israels leder som førte israelittene inn i det lovte land. (5Mo 3:28; 31:7; Jos 1:1, 2) Det hebraiske navnet Jehosjua og kortformen Josva betyr «Jehova er frelse». Lukas bruker her det tilsvarende greske navnet, Iesous. Den latinske formen av det samme navnet er Jesus (Iesus). (Se Tillegg A4.) Dette var et vanlig navn blant jødene i bibelsk tid. De kristne greske skrifter omtaler fire personer med det greske navnet Iesous: Josva, sønn av Nun, Moses’ etterfølger (Apg 7:45; He 4:8), en av Jesu Kristi forfedre (Lu 3:29), Jesus Kristus selv (Mt 1:21) og en kristen, tydeligvis en jøde, som var en av Paulus’ medarbeidere. (Kol 4:11) Josefus omtaler flere andre med dette navnet i tillegg til dem som er nevnt i Bibelen.

i hus som er bygd med menneskehender: Eller: «på steder (i ting) som er gjort med hender». Det greske ordet kheiropoietos er også brukt i Apg 17:24 («bygd med menneskehender») og i He 9:11, 24 («laget med menneskehender»).

Jehova: I dette sitatet fra Jes 66:1 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. Det leddet som er oversatt med sier Jehova, svarer til begynnelsen av Jes 66:1 («Dette er hva Jehova sier») og også til det som står i midten av neste vers («sier Jehova»). – Jes 66:2; se Tillegg C.

sta: Bokstavelig: «stivnakkede». Det greske ordet som er brukt her, forekommer bare én gang i De kristne greske skrifter, men brukes noen ganger i Septuaginta som en oversettelse av et hebraisk uttrykk med lignende betydning. – 2Mo 33:3, 5, fotnoter; 34:9, fotn.; 5Mo 9:6, fotn.; Ord 29:1, fotn.

deres hjerte og ører er lukket: Bokstavelig: «uomskårne på hjerter og ører». Denne billedlige måten å bruke ordet «uomskåret» på i betydningen å være sta og uimottagelig har sin bakgrunn i De hebraiske skrifter. (3Mo 26:41, fotn.; Jer 9:25, 26; Ese 44:7, 9) I Jer 6:10 (fotn.) er det bokstavelige uttrykket «øret deres er uomskåret» gjengitt med «ørene deres er lukket». Hjerter og ører som ikke er følsomme og mottagelige for veiledning fra Gud, kan altså omtales som uomskårne.

opplært i all egyptisk visdom: Stefanus’ tale til Sanhedrinet inneholder en rekke opplysninger om jødenes historie som ikke står i De hebraiske skrifter. Det er for eksempel bare Stefanus som omtaler den utdannelsen Moses fikk i Egypt. Andre opplysninger i Stefanus’ tale som man ikke finner i De hebraiske skrifter, står det om i studienoter til Apg 7:23, 30, 53.

han var 40 år: Stefanus’ tale til Sanhedrinet inneholder en rekke opplysninger om jødenes historie som ikke står i De hebraiske skrifter. Stefanus forteller for eksempel at Moses var 40 år da han flyktet fra Egypt. Andre opplysninger i Stefanus’ tale som man ikke finner i De hebraiske skrifter, står det om i studienoter til Apg 7:22, 30, 53.

40 år: De hebraiske skrifter sier ikke rett ut hvor mange år Moses bodde i Midjan. Men her kommer Stefanus med opplysninger om jødenes historie som ikke var nedskrevet i Skriftene fra før. Han sier at Moses var 40 år da han flyktet til Midjan (2Mo 2:11; Apg 7:23), og at han bodde der til det hadde gått 40 eller nesten 40 år til. Så den perioden han omtaler her, er etter alt å dømme 1553–1513 fvt. Det Stefanus sier, stemmer med uttalelsen om at Moses var 80 år da han talte til farao (2Mo 7:7) og førte israelittene ut av Egypt. Det stemmer også med uttalelsen om at Moses var 120 år da han døde etter 40 år i ødemarken. – 5Mo 34:7; Apg 7:36.

som ble formidlet av engler: Stefanus’ tale til Sanhedrinet inneholder en rekke opplysninger om jødenes historie som ikke står i De hebraiske skrifter. Et eksempel er det han sier om englenes rolle i forbindelse med at Moseloven ble overbrakt. (Ga 3:19; He 2:1, 2) Andre opplysninger i Stefanus’ tale som man ikke finner i De hebraiske skrifter, står det om i studienoter til Apg 7:22, 23, 30.

skjære tenner: Eller: «gnisse (bite) tenner». Uttrykket kan romme tanken om smerte, fortvilelse og sinne, kanskje sammen med bitre ord og bruk av vold.

ble de så rasende: Eller: «skar det dem så i hjertet». Det greske ordet forekommer bare her og i Apg 5:33. Det betyr bokstavelig «å bli gjennomsaget», men blir i begge tilfellene brukt billedlig for å beskrive en sterk følelsesmessig reaksjon.

skjære tenner: Eller: «gnisse (bite) tenner». Uttrykket kan romme tanken om smerte, fortvilelse og sinne, kanskje sammen med bitre ord og bruk av vold. I denne sammenhengen er det opplagt at det sikter til raseri. – Job 16:9; se studienote til Mt 8:12.

ved sin høyre side ... ved sin venstre: I noen sammenhenger er både høyre og venstre side knyttet til ære og myndighet (Mt 20:21, 23), men den mest ærefulle plassen er alltid til høyre. (Sl 110:1; Apg 7:55, 56; Ro 8:34) Her og i Mt 25:34, 41 er det imidlertid en klar kontrast mellom den begunstigede plassen ved Kongens høyre side og det motsatte på hans venstre side. – Se også For 10:2, fotnoter.

én på din høyre side og én på din venstre: Her er både høyre og venstre side knyttet til ære og myndighet, men den mest ærefulle plassen er alltid til høyre. – Sl 110:1; Apg 7:55, 56; Ro 8:34; se studienote til Mt 25:33.

ved Guds mektige høyre hånd: Eller: «ved Guds krafts høyre hånd». Å være ved en herskers høyre hånd innebar å ha den nest viktigste stillingen etter herskeren selv. (Sl 110:1; Apg 7:55, 56) Det greske uttrykket for «mektige høyre hånd» forekommer også i parallellberetningene, Mt 26:64 og Mr 14:62, der det er oversatt med «kraftens høyre hånd». Det at Menneskesønnen skulle sitte «ved Guds mektige høyre hånd», antyder at Jesus ville bli fylt med kraft, eller myndighet. – Mr 14:62; se studienote til Mt 26:64.

Jesus som sto ved Guds høyre hånd: Stefanus var den første som kunne fortelle at han fikk se Jesus i himmelen stå ved Guds høyre hånd, slik det var profetert i Sl 110:1. Høyrehånden hadde stor betydning symbolsk sett. Å være ved en herskers høyre hånd innebar å ha den nest viktigste stillingen etter herskeren selv (Ro 8:34; 1Pe 3:22) eller å ha hans velvilje. – Se studienoter til Mt 25:33; Mr 10:37; Lu 22:69.

Saulus: Betyr «bedt (Gud) om; anmodet (Gud) om». Saulus, også kjent ved sitt romerske navn, Paulus, var «av Benjamins stamme, en hebreer født av hebreere». (Flp 3:5) Ettersom Saulus var født med romersk statsborgerskap (Apg 22:28), kan det godt være at det var hans jødiske foreldre som ga ham det romerske navnet Paulus (betyr «liten»). Han hadde sannsynligvis hatt begge navnene helt fra han var barn. Det finnes flere mulige forklaringer på at foreldrene ga ham navnet Saulus. Én faktor er at navnet Saulus (eller Saul) hadde lange tradisjoner blant benjaminittene fordi Israels første konge, som var benjaminitt, het Saul. (1Sa 9:2; 10:1; Apg 13:21) En annen mulig forklaring er at foreldrene ga ham dette navnet på grunn av navnets betydning. Eller det kan være at faren het Saulus, og det var tradisjon at en sønn ble oppkalt etter faren. (Se også Lu 1:59.) Uansett hva som var grunnen, brukte han nok sitt hebraiske navn, Saulus, når han var sammen med andre jøder – og særlig mens han studerte for å bli fariseer og levde som fariseer. (Apg 22:3) I mer enn ti år etter at han var blitt kristen, ser det ut til at han var best kjent ved sitt hebraiske navn. – Apg 11:25, 30; 12:25; 13:1, 2, 9.

Jehova: I eksisterende greske håndskrifter står det «Herre» (Kỵrios) her. I De kristne greske skrifter sikter denne tittelen ofte til Jehova Gud eller til Jesus Kristus, avhengig av sammenhengen. I dette tilfellet må det sikte til Jehova Gud av følgende grunner: Stefanus’ ord gjenspeiler det Jesus sa til sin Far i Lu 23:34: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» I Lukas’ gjengivelse av Stefanus’ tale, som står i Apg 7:2–53, brukes ordet Kỵrios tre ganger. Alle tre gangene er det snakk om sitater fra eller hentydninger til steder i De hebraiske skrifter der det helt klart siktes til Gud. (Se studienoter til Apg 7:31, 33, 49.) Mange bibelkommentatorer og oversettere er enige i at Kỵrios i disse sammenhengene sikter til Jehova. (Se Tillegg C.) Ordet Kỵrios forekommer riktignok også i Apg 7:59, men der sier Stefanus helt konkret «Herre Jesus». Denne uttalelsen betyr ikke at Jesus er den Kỵrios som blir tiltalt i Apg 7:60, slik noen hevder. Det er en naturlig pause mellom Stefanus’ ord i vers 59 og hans ord i vers 60. Stefanus hadde stått, så da han falt på kne foran fiendene, var det sannsynligvis for å be til Jehova. (Se også Lu 22:41; Apg 9:40; 20:36; 21:5, der det å falle på kne er knyttet til bønn til Gud.) Det ser derfor ut til at Stefanus’ siste ord var en bønn til Den Allmektige Gud, Jehova. I Apg 7:56 står det dessuten at Stefanus så «himmelen åpnet og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd», så det er naturlig at han snakket til Jesus i vers 59 og så til Jehova i vers 60. En rekke oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J17, 18, 22, 23 i Tillegg C4) bruker tetragrammet her i vers 60, men ikke i vers 59 i gjengivelsen av uttrykket «Herre Jesus». – Se Tillegg C3 innledning; Apg 7:60.

sa han inntrengende: «Herre Jesus»: Som nevnt i versene 55 og 56 fikk Stefanus et syn der han så «himmelen åpnet og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd». Stefanus skilte altså mellom Jesus og Jehova i sin beskrivelse av det han så. Stefanus visste at Jehova hadde gitt Jesus myndighet til å oppreise mennesker fra døden. Det ville derfor være naturlig for Stefanus å snakke direkte til Jesus, som han så i synet, og be Jesus om å ta vare på hans ånd, eller livskraft. (Joh 5:27–29) Stefanus tiltalte Jesus ved å bruke uttrykket «Herre Jesus [gresk: Kỵrie Iesou]». I De kristne greske skrifter kan Kỵrios sikte til Jehova Gud eller til Jesus Kristus, men her er det tydelig ut fra sammenhengen at Kỵrios sikter til Jesus. Det greske ordet som her er oversatt med «sa han inntrengende», er ikke det vanlige ordet for «å be» i De kristne greske skrifter. Likevel blir det i mange bibeloversettelser gjengitt med «ba», slik at man får inntrykk av at Stefanus ba direkte til Jesus. Men pålitelige oppslagsverk sier at det greske ordet som er brukt her (epikalẹo), betyr «å kalle på; påkalle; å appellere til noen som har myndighet», og slik er det også gjengitt mange steder. (Apg 2:21; 9:14; Ro 10:13; 2Ti 2:22) Det samme ordet er brukt i gjengivelsen av Paulus’ ord: «Jeg anker til keiseren!» (Apg 25:11) Det er altså ingen grunn til å trekke den slutningen at Stefanus ba direkte til Jesus. Men på grunn av synet følte Stefanus seg fri til å rette sin inntrengende anmodning til ham. – Se studienote til Apg 7:60.

Jehovas røst: Denne delen av Stefanus’ tale (Apg 7:30–33) viser til beretningen i 2Mo 3:2–10. I vers 4 roper Jehova til Moses gjennom sin engel, og i vers 6 sier Jehova det som er sitert i Apg 7:32, til ham. Det bokstavelige uttrykket «Jehovas røst» står mange ganger i De hebraiske skrifter i form av en kombinasjon av det hebraiske ordet for «røst» og tetragrammet. (Noen eksempler er 1Mo 3:8; 2Mo 15:26; 5Mo 5:25; 8:20; 15:5; 18:16; 26:14; 27:10; 28:1, 62; Jos 5:6; 1Sa 12:15; 1Kg 20:36; Sl 106:25; Jes 30:31; Jer 3:25; Da 9:10; Sak 6:15.) Det er verdt å merke seg at når det bokstavelige uttrykket «Jehovas røst» forekommer i 5Mo 26:14; 27:10; 28:1, 62 i et papyrusfragment av Septuaginta fra det første århundre fvt. (i samlingen Papyrus Fouad Inv. 266), er Guds navn skrevet med hebraisk kvadratskrift i den greske teksten. I Tillegg C1 og C3 innledning; Apg 7:31 blir det forklart hvorfor Ny verden-oversettelsen bruker uttrykket «Jehovas røst» i hovedteksten selv om det i eksisterende greske håndskrifter til Apg 7:31 står «Herrens røst».

Jehova sa til ham: Den beretningen Stefanus henviser til, står i 2Mo 3:2–10, der sammenhengen gjør det klart at det er Jehova som snakker gjennom sin engel. Det meste av innholdet i dette verset er hentet fra 2Mo 3:5, men man finner en tilsvarende innledningsfrase i den hebraiske grunnteksten i 2Mo 3:7, der det bokstavelig står: «Og Jehova sa.» – Se Tillegg C3 innledning; Apg 7:33.

Jehova: I dette sitatet fra Jes 66:1 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. Det leddet som er oversatt med sier Jehova, svarer til begynnelsen av Jes 66:1 («Dette er hva Jehova sier») og også til det som står i midten av neste vers («sier Jehova»). – Jes 66:2; se Tillegg C.

er ikke død – hun sover: I Bibelen blir døden ofte sammenlignet med søvn. (Sl 13:3; Joh 11:11–14; Apg 7:60; 1Kt 7:39; 15:51; 1Te 4:13) Jesus skulle gi denne jenta livet tilbake, så det kan være at han sa dette for å vise at det er mulig for mennesker å bli vekket opp fra døden akkurat som de kan vekkes fra en dyp søvn. Jesu makt til å gi jenta livet tilbake kom fra hans Far, «som gjør de døde levende og omtaler det som ikke er, som om det var». – Ro 4:17.

har sovnet: Eller: «har sovnet inn». I Bibelen blir døden ofte sammenlignet med søvn. (Sl 13:3; Mr 5:39; Apg 7:60; 1Kt 7:39; 15:51; 1Te 4:13) Jesus skulle gi Lasarus livet tilbake. Det kan derfor være at han sa dette for å vise at det er mulig for mennesker å bli vekket opp fra døden akkurat som de kan vekkes fra en dyp søvn. Jesu makt til å gi Lasarus livet tilbake kom fra hans Far, «som gjør de døde levende og omtaler det som ikke er, som om det var». – Ro 4:17; se studienoter til Mr 5:39; Apg 7:60.

Jehova: I eksisterende greske håndskrifter står det «Herre» (Kỵrios) her. I De kristne greske skrifter sikter denne tittelen ofte til Jehova Gud eller til Jesus Kristus, avhengig av sammenhengen. I dette tilfellet må det sikte til Jehova Gud av følgende grunner: Stefanus’ ord gjenspeiler det Jesus sa til sin Far i Lu 23:34: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» I Lukas’ gjengivelse av Stefanus’ tale, som står i Apg 7:2–53, brukes ordet Kỵrios tre ganger. Alle tre gangene er det snakk om sitater fra eller hentydninger til steder i De hebraiske skrifter der det helt klart siktes til Gud. (Se studienoter til Apg 7:31, 33, 49.) Mange bibelkommentatorer og oversettere er enige i at Kỵrios i disse sammenhengene sikter til Jehova. (Se Tillegg C.) Ordet Kỵrios forekommer riktignok også i Apg 7:59, men der sier Stefanus helt konkret «Herre Jesus». Denne uttalelsen betyr ikke at Jesus er den Kỵrios som blir tiltalt i Apg 7:60, slik noen hevder. Det er en naturlig pause mellom Stefanus’ ord i vers 59 og hans ord i vers 60. Stefanus hadde stått, så da han falt på kne foran fiendene, var det sannsynligvis for å be til Jehova. (Se også Lu 22:41; Apg 9:40; 20:36; 21:5, der det å falle på kne er knyttet til bønn til Gud.) Det ser derfor ut til at Stefanus’ siste ord var en bønn til Den Allmektige Gud, Jehova. I Apg 7:56 står det dessuten at Stefanus så «himmelen åpnet og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd», så det er naturlig at han snakket til Jesus i vers 59 og så til Jehova i vers 60. En rekke oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J17, 18, 22, 23 i Tillegg C4) bruker tetragrammet her i vers 60, men ikke i vers 59 i gjengivelsen av uttrykket «Herre Jesus». – Se Tillegg C3 innledning; Apg 7:60.

sovnet han inn i døden: Bibelen bruker ordene «sove» og «sovne» både om bokstavelig søvn (Mt 28:13; Lu 22:45; Joh 11:12; Apg 12:6) og om det å sove i døden. (Joh 11:11; Apg 7:60; 13:36; 1Kt 7:39; 15:6, 51) Når disse ordene brukes i sammenhenger som har med døden å gjøre, bruker bibeloversettere ofte slike formuleringer som «sovne inn i døden» eller rett og slett «dø» for å hjelpe leseren til å få tak i den riktige tanken. Når Bibelen bruker ordene «sove» og «sovne» i den billedlige betydningen, er det om dem som dør på grunn av den synden og døden som har gått i arv fra Adam. – Se studienoter til Mr 5:39; Joh 11:11.

Multimedia

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV BIBELEN (STUDIEUTGAVE)
Apostlenes gjerninger 7
Norsk
Les Bibelen her
https://cms-imgp.jw-cdn.org/img/p/1001070103/univ/art/1001070103_univ_sqr_xl.jpg
nwtsty