begynte sin tjeneste: Eller: «begynte sin gjerning; begynte å undervise». Bokstavelig: «begynte». Lukas bruker det samme greske uttrykket i Apg 1:21, 22 og 10:37, 38 da han omtaler begynnelsen av Jesu tjeneste på jorden. Hans offentlige tjeneste omfattet å forkynne, undervise og gjøre disipler.

påske: Jesus begynte sitt forkynnelsesarbeid etter at han var blitt døpt om høsten i år 29 evt., så denne omtalen av en påske tidlig i hans tjeneste må sikte til den påsken som ble feiret om våren i år 30 evt. (Se studienote til Lu 3:1 og Tillegg A7.) En sammenligning av de fire evangelieberetningene viser at det ble feiret fire påskehøytider i løpet av Jesu tjeneste på jorden, og man kan derfor trekke den konklusjon at hans tjeneste varte i tre og et halvt år. Matteus, Markus og Lukas (ofte kalt de synoptiske evangeliene) nevner bare den siste påsken, den påsken da Jesus døde. Johannes’ beretning nevner konkret tre påskehøytider (Joh 2:13; 6:4; 11:55), og det siktes høyst sannsynlig til en fjerde påske med uttrykket «en av jødenes høytider» i Joh 5:1. Dette eksemplet understreker verdien av å sammenligne evangelieberetningene for å få et mer fullstendig bilde av Jesu liv. – Se studienoter til Joh 5:1; 6:4; 11:55.

landsdelsherskeren: Bokstavelig: «tetrarken» (betyr «hersker over en fjerdedel av et område» eller «fjerdingsfyrste»). En betegnelse brukt om en som hersket over et mindre område eller en landsdel, men som var underlagt de romerske myndighetene. Herodes Antipas var tetrark, eller landsdelshersker, over Galilea og Perea. – Se også studienote til Mr 6:14.

Kong Herodes: Det vil si Herodes Antipas, sønn av Herodes den store. (Se Ordforklaringer: «Herodes».) Matteus og Lukas bruker Antipas’ offisielle romerske tittel «tetrark», eller «landsdelshersker». (Se studienoter til Mt 14:1; Lu 3:1.) Han var tetrark over Galilea og Perea. I dagligtale ble han omtalt som konge. Matteus bruker den tittelen én gang (Mt 14:9), og det er den eneste tittelen Markus bruker om Herodes. – Mr 6:22, 25–27.

Cæsarea Filippi: En by som lå ved Jordan-elvens utspring, 350 m over havet. Byen lå cirka 40 km nord for Galilea-sjøen ved foten av Hermon-fjellet, på den sørvestlige siden. Det var tetrarken Filip, sønn av Herodes den store, som ga byen navnet Cæsarea, til ære for den romerske keiseren. For å skille den fra havnebyen med samme navn kalte man den Cæsarea Filippi, som betyr «Filips Cæsarea». – Se Tillegg B10.

det 15. året av keiser Tiberius’ regjeringstid: Keiser Augustus døde den 17. august år 14 evt. (etter den gregorianske kalender). Den 15. september lot Tiberius det romerske senatet utrope ham til keiser. Hvis man regnet regjeringstiden fra Augustus døde, strakte Tiberius’ 15. regjeringsår seg fra august i år 28 til august i år 29. Hvis regjeringstiden ble regnet fra han formelt ble utropt til keiser, strakte det 15. året seg fra september i år 28 til september i år 29. Johannes begynte tydeligvis sin tjeneste om våren i år 29, som er innenfor det 15. året av keiser Tiberius’ regjeringstid. I Tiberius’ 15. år var Johannes rundt 30 år, som var den alderen da de levittiske prestene begynte sin tjeneste ved templet. (4Mo 4:2, 3) Da Jesus ble døpt av Johannes og «begynte sin tjeneste», var også han «omkring 30 år», ifølge Lu 3:21–23. Jesus døde i vårmåneden nisan, så hans tjeneste, som strakte seg over tre og et halvt år, begynte etter alt å dømme om høsten, omkring måneden etanim (september/oktober). Johannes var sannsynligvis seks måneder eldre enn Jesus og begynte tydeligvis sin tjeneste seks måneder før Jesus. (Lu, kap. 1) Det er derfor rimelig å anta at Johannes begynte sin tjeneste om våren i år 29. – Se studienoter til Lu 3:23; Joh 2:13.

Herodes: Det vil si Herodes Antipas, sønn av Herodes den store. – Se Ordforklaringer.

landsdelshersker: Bokstavelig: «tetrark», det vil si en som hersket over et mindre område eller en landsdel, men som var underlagt de romerske myndighetene. – Se studienoter til Mt 14:1; Mr 6:14.

hans bror Filip: Det vil si en halvbror til Herodes Antipas. Filip var sønn av Herodes den store og hans kone Kleopatra fra Jerusalem. Han blir noen ganger omtalt som tetrarken Filip for å skille ham fra hans halvbror som også het Filip (noen ganger kalt Herodes Filip), som er nevnt i Mt 14:3 og Mr 6:17. – Se også studienote til Mt 16:13.

Iturea: Et lite område nordøst for Galilea-sjøen med skiftende, ikke fast definerte grenser. Det lå tydeligvis i nærheten av fjellkjedene Libanon og Antilibanon. – Se Tillegg B10.

Trakonitis: Navnet kommer fra en gresk rot som betyr «ujevn», og sikter trolig til at terrenget var ulendt i dette området. Trakonitis var en del av det området som tidligere var kjent som Basjan. (5Mo 3:3–14) Det lå øst for Iturea og var ikke større enn cirka 900 km². Områdets nordgrense lå omkring 40 km sørøst for Damaskus.

Lysanias: Ifølge Lukas’ beretning var Lysanias «landsdelshersker [bokst.: «tetrark»]» i det romerske distriktet Abilene da døperen Johannes begynte sin tjeneste. En innskrift som er funnet i Abila, hovedstaden i Abilene, som lå i nærheten av Damaskus i Syria (se Tillegg B10), bekrefter at en tetrark som het Lysanias, hersket på samme tid som den romerske keiseren Tiberius. Dette funnet motbeviste en anklage som noen kritikere rettet mot Lukas om at han hadde forvekslet denne Lysanias med en kong Lysanias, som hersket i det nærliggende Kalkis, og som ble drept omkring år 34 fvt., flere tiår før det tidspunktet Lukas nevner.

Abilene: Et romersk distrikt, eller tetrarki, som hadde navn etter hovedstaden, Abila, og som lå i Antilibanon-fjellene nord for Hermon-fjellet. – Se Ordforklaringer: «Libanon-fjellkjeden».

Sakarja: Dette hebraiske navnet betyr «Jehova har husket». I noen bibeloversettelser står det «Sakarias», som svarer til den greske formen av navnet.

Judea-ødemarken: Den stort sett ubebodde, ufruktbare skråningen på østsiden av Judas fjellområde som strekker seg nedover mot den vestlige bredden av Jordan og Dødehavet. Terrenget har et fall på cirka 1200 m. Johannes begynner sin tjeneste i den delen av denne ødemarken som lå nord for Dødehavet.

Annas og Kaifas var overprester: Da Lukas angir når døperen Johannes begynte sin tjeneste, nevner han at det var på den tiden da disse to mektige mennene hadde fremtredende posisjoner i det jødiske presteskapet. Annas ble utnevnt til øversteprest omkring år 6 eller 7 evt. av Kvirinius, den romerske stattholderen i Syria, og hadde denne stillingen til omkring år 15. Selv etter at Annas var avsatt av romerne og ikke lenger offisielt hadde tittelen øversteprest, fortsatte han åpenbart å utøve stor makt og innflytelse, og han hadde en avgjørende stemme i det jødiske hierarkiet. Fem av sønnene hans hadde stillingen som øversteprest, og hans svigersønn Kaifas tjente som øversteprest fra rundt år 18 til rundt år 36. Selv om det var Kaifas som tjente som øversteprest i år 29 evt., kunne Annas altså med rette kalles ‘overprest’ på grunn av sin innflytelsesrike posisjon. – Joh 18:13, 24; Apg 4:6.

Johannes: Det er bare i Lukas’ beretning Johannes blir presentert som Sakarjas sønn. (Se studienote til Lu 1:5.) Det er også bare Lukas som nevner at Gud talte ... til Johannes, og da bruker han en ordlyd som ligner på den som er brukt i Septuaginta om profeten Elia (1Kg 17:2; 21:28 [20:28, LXX]), som var et forbilde på Johannes. (Mt 11:14; 17:10–13) Alle de tre synoptiske evangeliene (Matteus, Markus og Lukas) sier at Johannes var i ødemarken, men Matteus spesifiserer at det var i «Judea-ødemarken», det vil si den stort sett ubebodde, ufruktbare skråningen på østsiden av Judas fjellområde som strekker seg nedover mot den vestlige bredden av Jordan og Dødehavet. Terrenget har et fall på cirka 1200 m. – Se studienote til Mt 3:1.

at folk skulle la seg døpe som symbol på at de hadde angret: Bokstavelig: «angerens dåp». Dåpen vasket ikke bort synder. Men de som ble døpt av Johannes, ga offentlig uttrykk for at de angret sine synder mot Loven, og viste at de var bestemt på å forandre oppførselen sin. Denne angrende holdningen bidro til å lede dem til Kristus. (Ga 3:24) Slik gjorde Johannes et folk forberedt på å se den frelse som Gud hadde skaffet til veie. – Lu 3:3–6; se studienoter til Mt 3:​2, 8, 11 og Ordforklaringer: «Dåp; døpe»; «Anger».

at folk skulle la seg døpe som symbol på at de hadde angret: Se studienote til Mr 1:4.

Gjør hans veier jevne: Sikter kanskje til en praksis blant herskere i fortiden. Når de skulle foreta en reise, sendte de ofte noen menn i forveien for at de skulle rydde vei for kongens vogn ved å fjerne store steiner, jevne ut hauger og bygge veifyllinger.

Jehovas: I Jes 40:3, som er sitert her, står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. (Se Tillegg C.) Lukas anvender profetien på døperen Johannes. Johannes skulle rydde Jehovas vei i den forstand at han skulle være forløperen for Jesus, som ville representere sin Far og komme i sin Fars navn. (Joh 5:43; 8:29) I apostelen Johannes’ evangelium anvender døperen Johannes denne profetien på seg selv. – Joh 1:23.

Gjør hans veier jevne: Se studienote til Mt 3:3.

døper dere: Eller: «neddukker dere». Det greske ordet baptịzo betyr «å dyppe; å neddukke». Flere bibelske eksempler bekrefter at det er snakk om fullstendig neddukking. En gang døpte Johannes på et sted i Jordandalen i nærheten av Salim «fordi det var mye vann der». (Joh 3:23) I forbindelse med at Filip døpte den etiopiske hoffmannen, står det at «både Filip og hoffmannen gikk ned i vannet». (Apg 8:38) Det samme greske ordet er brukt i Septuaginta i 2Kg 5:14, der det står at Naaman «dukket seg sju ganger i Jordan».

Hoggormyngel: Blir kalt dette på grunn av deres ondskap og den dødbringende åndelige skade de kunne påføre godtroende mennesker.

døpt: Eller: «neddukket». – Se studienote til Mt 3:11.

Hoggormyngel: Se studienote til Mt 3:7.

angre: Det greske ordet som blir brukt her, kan bokstavelig gjengis med «å endre sinn». Det sikter til en forandring i tenkemåte, holdning eller hensikt. I denne sammenhengen har «anger» å gjøre med en persons forhold til Gud. – Se studienoter til Mt 3:8, 11 og Ordforklaringer: «Anger».

angrer: Bokstavelig: «endrer sinn». – Se studienoter til Mt 3:2, 8 og Ordforklaringer.

frukt som viser at dere angrer: Eller: «frukt som passer for anger». Her brukes flertallsformen av det greske ordet for «frukt» (karpọs) i billedlig betydning om handlinger og andre synlige tegn som ville vise at de som hørte på Johannes, hadde forandret tenkemåte og holdning. – Mt 3:8; Apg 26:20; se studienoter til Mt 3:2, 11 og Ordforklaringer: «Anger».

skatteoppkreverne: Mange jøder krevde inn skatt for de romerske myndighetene. Folk hatet slike jøder ikke bare fordi de samarbeidet med en forhatt fremmed makt, men også fordi de krevde inn mer enn den fastsatte skatten. De fleste jøder ville ikke ha noe med skatteoppkreverne å gjøre, og de satte dem i samme kategori som syndere og prostituerte. – Mt 11:19; 21:32.

skatteoppkrevere: Se studienote til Mt 5:46.

presset penger av noen: Eller: «presset penger av noen ved falske anklager». – Se studienote til Lu 3:14.

noen soldater: Disse var tydeligvis jødiske soldater som kan ha utført en slags polititjeneste ved at de krevde inn toll og andre former for skatt. Jødiske soldater sto i et paktsforhold til Jehova Gud. Hvis de ønsket å bli døpt som symbol på at de angret sine synder, måtte de forandre oppførsel og ikke lenger gjøre seg skyldige i utpressing og andre lovbrudd som soldater var beryktet for. – Mt 3:8.

rette falske anklager mot noen: Det greske ordet som her er oversatt med «rette falske anklager mot» (sykofantẹo), er i Lu 19:8 gjengitt med «presset penger» (eller: «presset penger ... ved falske anklager»). (Se studienote til Lu 19:8.) Det er blitt forklart at verbet bokstavelig betyr «å ta ved fikenvisning». Det finnes flere forklaringer på dette ordets opprinnelse. En av dem går ut på at det i det gamle Aten var forbudt å eksportere fikener fra provinsen. En som anklaget andre for å forsøke å eksportere fikener, ble derfor kalt en «fikenviser (fikenangiver)». Ordet kom til å betegne en som rettet falske anklager mot andre for å oppnå personlige fordeler, eller en pengeutpresser.

den lønnen dere får: Eller: «deres underhold». Det ordet som er brukt her, er en militær betegnelse som sikter til en soldats lønn, rasjon, godtgjørelse. Opprinnelig kan mat og andre forsyninger ha inngått i soldatlønnen. De jødiske soldatene som kom til Johannes, utførte muligens en slags polititjeneste, særlig i forbindelse med innkreving av toll og andre former for skatt. Johannes kan ha gitt denne veiledningen fordi de fleste soldatene fikk lav lønn og de tydeligvis hadde en tendens til å misbruke sin makt for å spe på inntekten. Betegnelsen er også brukt i uttrykket «betaler utgiftene selv» i 1Kt 9:7, der Paulus sikter til den lønnen som en kristen «soldat» har rett til.

gikk nå i forventning: Eller: «ventet nå i spent forventning». Forventningen kan ha vært basert på englenes kunngjøring om Jesu fødsel og på det at gjeterne etterpå fortalte andre om kunngjøringen. (Lu 2:8–11, 17, 18) I templet snakket profetinnen Anna senere med mange om barnet. (Lu 2:36–38) Astrologenes uttalelse om at de hadde kommet for å bøye seg i dyp respekt for «han som er født til å være jødenes konge», gjorde dessuten Herodes, overprestene, de skriftlærde og alle andre i Jerusalem urolige. – Mt 2:1–4.

døper dere: Eller: «neddukker dere». Det greske ordet baptịzo betyr «å dyppe; å neddukke». Flere bibelske eksempler bekrefter at det er snakk om fullstendig neddukking. En gang døpte Johannes på et sted i Jordandalen i nærheten av Salim «fordi det var mye vann der». (Joh 3:23) I forbindelse med at Filip døpte den etiopiske hoffmannen, står det at «både Filip og hoffmannen gikk ned i vannet». (Apg 8:38) Det samme greske ordet er brukt i Septuaginta i 2Kg 5:14, der det står at Naaman «dukket seg sju ganger i Jordan».

sandalene: Å ta av noen sandalene og bære dem eller å løsne remmene på en annens sandaler (Mr 1:7; Lu 3:16; Joh 1:27) ble sett på som en triviell oppgave, en oppgave som slaver ofte tok seg av.

døper dere: Se studienote til Mt 3:11.

sandalene: Se studienote til Mt 3:11.

kornspaden: Eller: «kasteskovlen». Et redskap som sannsynligvis var laget av tre, og som ble brukt til å kaste det treskede kornet opp i luften med, slik at vinden kunne blåse bort stråene og agnene.

agnene: De tynne, beskyttende dekkbladene eller skallene rundt kjernene på kornsorter som bygg og hvete. Agnene ble ofte samlet og brent for at de ikke skulle blåse tilbake og forurense kornhaugene. Johannes bruker denne renseprosessen for å illustrere hvordan Messias skulle skille symbolsk hvete fra symbolske agner.

ild som ikke kan slokkes: Viser at den jødiske ordningen skulle opphøre fullstendig.

kornspaden: Se studienote til Mt 3:12.

agnene: Se studienote til Mt 3:12.

ild som ikke kan slokkes: Se studienote til Mt 3:12.

landsdelsherskeren: Bokstavelig: «tetrarken» (betyr «hersker over en fjerdedel av et område» eller «fjerdingsfyrste»). En betegnelse brukt om en som hersket over et mindre område eller en landsdel, men som var underlagt de romerske myndighetene. Herodes Antipas var tetrark, eller landsdelshersker, over Galilea og Perea. – Se også studienote til Mr 6:14.

landsdelsherskeren: Se studienote til Mt 14:1.

himmelen: Kan sikte til den fysiske himmelen eller til den åndelige himmelen.

Mens han ba: Lukas vier bønn spesiell oppmerksomhet i sitt evangelium. Flere av Jesu bønner er det bare Lukas som nevner. Her tar Lukas for eksempel med opplysningen om at Jesus ba da han ble døpt. Noen av de betydningsfulle uttalelsene han brukte i denne bønnen, ble tydeligvis gjengitt av Paulus senere. (He 10:5–9) Andre tilfeller der Lukas er den eneste som nevner at Jesus ba, er Lu 5:16; 6:12; 9:18, 28; 11:1; 23:46.

ble himmelen åpnet: Gud sørget etter alt å dømme for at Jesus kunne oppfatte og forstå ting som hadde med himmelen å gjøre. Det er mulig at han nå kunne huske sitt liv i himmelen før han kom til jorden. Jesu uttalelser etter at han var blitt døpt, særlig den inderlige bønnen han ba om kvelden etter påskemåltidet i år 33, viser at han visste om sin førmenneskelige tilværelse, at han husket det han hadde hørt av sin Far og hadde sett ham gjøre, og at han husket den herligheten han selv hadde hatt i himmelen. (Joh 6:46; 7:28, 29; 8:26, 28, 38; 14:2; 17:5) Det kan være at Jesus fikk tilbake minnet om alt dette i forbindelse med at han ble døpt og salvet.

himmelen: Se studienote til Mt 3:16.

hørtes det en røst fra skyen: Den andre av tre anledninger der evangeliene forteller at Jehova talte direkte til mennesker. – Se studienoter til Lu 3:22; Joh 12:28.

en røst: Den tredje av tre anledninger der evangeliene forteller at Jehova talte direkte til mennesker. Den første gangen var i forbindelse med Jesu dåp i år 29, og det står om dette i Mt 3:16, 17; Mr 1:11; Lu 3:22. Den andre gangen var i forbindelse med Jesu forvandling i år 32, og det står om dette i Mt 17:5; Mr 9:7; Lu 9:35. Den tredje gangen, som er nevnt bare i Johannes’ evangelium, var i år 33, kort tid før Jesu siste påske. Jehova svarte på Jesu bønn om at hans Far måtte herliggjøre sitt navn.

Du er min Sønn: Som åndeskapning var Jesus Guds Sønn. (Joh 3:16) Fra Jesus ble født som menneske, var han «Guds sønn» i samme forstand som den fullkomne Adam hadde vært det. (Lu 1:35; 3:38) Men det virker sannsynlig at Guds ord her skal oppfattes som mer enn bare en uttalelse om hvem Jesus var. Ved å komme med denne kunngjøringen samtidig som den hellige ånd ble utøst, viste Gud tydeligvis at mennesket Jesus ble avlet som Hans åndelige Sønn. Han ble «født på nytt» med håp om å vende tilbake til livet i himmelen, og han ble salvet med ånd til å være Guds utnevnte Konge og Øversteprest. – Joh 3:3–6; 6:51; se også Lu 1:31–33; He 2:17; 5:1, 4–10; 7:1–3.

Jeg har godkjent deg: Eller: «Jeg er svært fornøyd med deg; Jeg gleder meg stort over deg.» Det samme uttrykket er brukt i Mt 12:18, som er et sitat fra Jes 42:1 om den lovte Messias, eller Kristus. Det at den hellige ånd ble utøst, og den kunngjøringen Gud kom med om sin Sønn, gjorde det klart at Jesus var den lovte Messias. – Se studienoter til Mt 3:​17; 12:18.

som en due: Eller: «i fysisk skikkelse som en due». Duer ble brukt til hellige formål og kunne ha symbolsk betydning. De ble båret fram som ofre. (Mr 11:15; Joh 2:14–16) De symboliserte uskyldighet og renhet. (Mt 10:16) En due som Noah sendte ut fra arken, kom tilbake med et olivenblad i nebbet, noe som viste at vannet hadde trukket seg tilbake fra jorden (1Mo 8:11), og at en tid med hvile og fred lå foran menneskene. (1Mo 5:29) Det kan derfor være at Jehova brukte duen ved Jesu dåp for å rette oppmerksomheten mot Jesu rolle som Messias, Guds rene og syndfrie Sønn, som skulle ofre sitt liv for menneskene og legge grunnlaget for en periode med hvile og fred under sitt styre som Konge. Da Guds hellige ånd, eller virksomme kraft, kom ned over Jesus i forbindelse med at han ble døpt, kan det ha minnet om hvordan en due flakser med vingene like før den lander.

det hørtes en røst fra himmelen: Den første av tre anledninger der evangeliene forteller at Jehova talte slik at mennesker kunne høre det. – Se studienoter til Lu 9:35; Joh 12:28.

Du er min Sønn: Se studienote til Mr 1:11.

Jeg har godkjent deg: Se studienote til Mr 1:11.

Sjealtiel, sønn av Neri: Ifølge 1Kr 3:17 og Mt 1:12 var Sjealtiel sønn av Jekonja, ikke Neri. Sjealtiel giftet seg kanskje med Neris datter, slik at han ble hans svigersønn og derfor kunne omtales som «sønn av Neri». Det var ikke uvanlig at en svigersønn ble omtalt som en sønn i hebraiske slektsregistre. På lignende måte omtalte Lukas Josef som «sønn av Heli», som tydeligvis var Marias far. – Se studienote til Lu 3:23.

den historiske beretningen om Jesus Kristus: Matteus følger slektslinjen gjennom Davids sønn Salomo. Lukas, derimot, følger slektslinjen gjennom Natan. (Mt 1:6, 7; Lu 3:31) Matteus viser at Jesus hadde den juridiske retten til Davids trone ved at han stammet fra Salomo gjennom Josef, som i juridisk forstand var Jesu far. Lukas følger tydeligvis Marias slektslinje og viser dermed at Jesus var en biologisk etterkommer av David.

Josef: Matteus bruker ikke uttrykket «ble far til» (se studienote til Mt 1:2) om Josefs forhold til Jesus. Det står bare at Josef var Marias mann, og Maria ble mor til Jesus. Matteus’ slektsregister understreker altså at selv om Jesus ikke er biologisk sønn av Josef, er han Josefs adoptivsønn og derfor Davids juridiske arving. Lukas’ slektsregister framhever at Jesus gjennom sin mor, Maria, er Davids biologiske arving.

begynte sin tjeneste: Eller: «begynte sin gjerning; begynte å undervise». Bokstavelig: «begynte». Lukas bruker det samme greske uttrykket i Apg 1:21, 22 og 10:37, 38 da han omtaler begynnelsen av Jesu tjeneste på jorden. Hans offentlige tjeneste omfattet å forkynne, undervise og gjøre disipler.

etter det folk mente: Eller muligens: «slik det var juridisk fastslått». Noen bibelkommentatorer har foreslått denne gjengivelsen, siden den greske betegnelsen gir rom for den. I denne sammenhengen vil en slik gjengivelse overbringe tanken om at det var juridisk fastslått etter de slektsregistrene som var tilgjengelige på den tiden. Men de fleste bibelkommentatorer støtter den gjengivelsen som er brukt i hovedteksten i Ny verden-oversettelsen.

etter det folk mente, var han sønn av Josef: Josef var i virkeligheten Jesu adoptivfar, siden Jesus var unnfanget ved hellig ånd. Men de som bodde i Nasaret, hadde sett Josef og Maria oppdra Jesus, så de betraktet ham naturlig nok som Josefs sønn. Dette framgår av andre skriftsteder, for eksempel Mt 13:55 og Lu 4:22, der innbyggerne i Nasaret omtaler Jesus som «sønnen til snekkeren» og «en sønn av Josef». En gang folk tok anstøt av Jesus, sa de: «Er ikke dette Jesus, Josefs sønn? Vi kjenner jo faren og moren hans.» (Joh 6:42) Og Filip sa til Natanael: «Vi har funnet ... Jesus, Josefs sønn.» (Joh 1:45) Lukas’ beretning bekrefter her at folk kalte Jesus «sønn av Josef» rett og slett fordi det var den vanlige oppfatningen.

Josef, sønn av Heli: Mt 1:16 sier at «Jakob ble far til Josef, Marias mann». I Lukas’ beretning blir Josef omtalt som «sønn av Heli», noe som åpenbart betyr at han var Helis svigersønn. (Les om et lignende tilfelle i studienote til Lu 3:27.) I de tilfellene da en bestefars blod ble ført videre gjennom en datter til en dattersønn, var det vanlig at jødene fokuserte på mennene når de satte opp slektsregistrene, noe som kan forklare hvorfor Lukas ikke nevner datterens navn, men fører opp mannen hennes som sønn. Lukas følger tydeligvis Jesu slektslinje gjennom Maria, så det ser ut til at Heli var Marias far og Jesu morfar. – Se studienoter til Mt 1:1, 16.

Josef, sønn av Heli: Mt 1:16 sier at «Jakob ble far til Josef, Marias mann». I Lukas’ beretning blir Josef omtalt som «sønn av Heli», noe som åpenbart betyr at han var Helis svigersønn. (Les om et lignende tilfelle i studienote til Lu 3:27.) I de tilfellene da en bestefars blod ble ført videre gjennom en datter til en dattersønn, var det vanlig at jødene fokuserte på mennene når de satte opp slektsregistrene, noe som kan forklare hvorfor Lukas ikke nevner datterens navn, men fører opp mannen hennes som sønn. Lukas følger tydeligvis Jesu slektslinje gjennom Maria, så det ser ut til at Heli var Marias far og Jesu morfar. – Se studienoter til Mt 1:1, 16.

Serubabel, sønn av Sjealtiel: Serubabel blir ofte omtalt som «Sjealtiels sønn» (Esr 3:2, 8; 5:2; Ne 12:1; Hag 1:1, 12, 14; 2:2, 23; Mt 1:12), men én gang står det at Sjealtiels bror Pedaja er faren. (1Kr 3:17–19) Sannsynligvis var Serubabel biologisk sønn av Pedaja, men det ser ut til at han juridisk sett ble betraktet som sønn av Sjealtiel. Hvis Pedaja døde da hans sønn Serubabel var liten, kan Pedajas eldste bror, Sjealtiel, ha oppdratt Serubabel som sin egen sønn. Eller hvis Sjealtiel døde barnløs og Pedaja inngikk svogerekteskap på hans vegne, ville Pedajas sønn med Sjealtiels kone ha vært Sjealtiels juridiske arving.

Sjealtiel, sønn av Neri: Ifølge 1Kr 3:17 og Mt 1:12 var Sjealtiel sønn av Jekonja, ikke Neri. Sjealtiel giftet seg kanskje med Neris datter, slik at han ble hans svigersønn og derfor kunne omtales som «sønn av Neri». Det var ikke uvanlig at en svigersønn ble omtalt som en sønn i hebraiske slektsregistre. På lignende måte omtalte Lukas Josef som «sønn av Heli», som tydeligvis var Marias far. – Se studienote til Lu 3:23.

Jesus: Tilsvarer det hebraiske navnet Jesjua, eller Josva, en kortform av Jehosjua, som betyr «Jehova er frelse».

Jesus: Eller: «Josva (Jesjua)». I enkelte gamle håndskrifter står det her «Jose(s)». – Se studienote til Mt 1:21.

den historiske beretningen om Jesus Kristus: Matteus følger slektslinjen gjennom Davids sønn Salomo. Lukas, derimot, følger slektslinjen gjennom Natan. (Mt 1:6, 7; Lu 3:31) Matteus viser at Jesus hadde den juridiske retten til Davids trone ved at han stammet fra Salomo gjennom Josef, som i juridisk forstand var Jesu far. Lukas følger tydeligvis Marias slektslinje og viser dermed at Jesus var en biologisk etterkommer av David.

Josef: Matteus bruker ikke uttrykket «ble far til» (se studienote til Mt 1:2) om Josefs forhold til Jesus. Det står bare at Josef var Marias mann, og Maria ble mor til Jesus. Matteus’ slektsregister understreker altså at selv om Jesus ikke er biologisk sønn av Josef, er han Josefs adoptivsønn og derfor Davids juridiske arving. Lukas’ slektsregister framhever at Jesus gjennom sin mor, Maria, er Davids biologiske arving.

Josef, sønn av Heli: Mt 1:16 sier at «Jakob ble far til Josef, Marias mann». I Lukas’ beretning blir Josef omtalt som «sønn av Heli», noe som åpenbart betyr at han var Helis svigersønn. (Les om et lignende tilfelle i studienote til Lu 3:27.) I de tilfellene da en bestefars blod ble ført videre gjennom en datter til en dattersønn, var det vanlig at jødene fokuserte på mennene når de satte opp slektsregistrene, noe som kan forklare hvorfor Lukas ikke nevner datterens navn, men fører opp mannen hennes som sønn. Lukas følger tydeligvis Jesu slektslinje gjennom Maria, så det ser ut til at Heli var Marias far og Jesu morfar. – Se studienoter til Mt 1:1, 16.

Natan: Den sønnen av David og Batseba som Maria stammet fra. (2Sa 5:13, 14; 1Kr 3:5) Dette er det eneste stedet han er nevnt i De kristne greske skrifter. Mange av navnene i Jesu slektsregister er forskjellige hos Lukas og Matteus, men det kan enkelt forklares med at Lukas følger slektslinjen gjennom Davids sønn Natan, mens Matteus følger slektslinjen gjennom Davids sønn Salomo. (Mt 1:6, 7) Lukas følger tydeligvis Marias slektslinje og viser dermed at Jesus var en biologisk etterkommer av David, mens Matteus viser at Jesus hadde den juridiske retten til Davids trone ved at han stammet fra Salomo gjennom Josef, som i juridisk forstand var Jesu far. Både Matteus og Lukas antyder at Josef var Jesu adoptivfar. – Se studienoter til Mt 1:1, 16; Lu 3:23.

Salmon: Den greske stavemåten er «Sala» i enkelte gamle håndskrifter og «Salmon» i andre. Salmon giftet seg med Rahab fra Jeriko, og de fikk sønnen Boas. (Rut 4:20–22; Mt 1:4, 5) I 1Kr 2:11 brukes en annen stavemåte av navnet hans på hebraisk. Det står: «Salma ble far til Boas.»

Arni: Dette er en variant av navnet «Ram» (gresk: Arạm) som står i Mt 1:3, 4. I 1Kr 2:9 står Ram oppført som en av «de sønnene Hesron fikk», og Rut 4:19 sier: «Hesron ble far til Ram.» Enkelte håndskrifter sier «Ram» her i Lukas’ beretning, men den alternative formen «Arni» har god støtte i håndskriftmaterialet.

sønn av Kainan: Ikke alle gamle håndskrifter har med ordene «sønn av Kainan» her. Denne utelatelsen er i overensstemmelse med 1Mo 10:24; 11:12, 13 og 1Kr 1:18 i den massoretiske teksten, der Sjelah blir nevnt som sønn av Arpaksjad. Men navnet Kainan forekommer i disse slektsregistrene i eksisterende avskrifter av Septuaginta, for eksempel i Codex Alexandrinus fra 400-tallet evt. Ifølge mange av håndskriftene til Lukas’ evangelium skal ordene «sønn av Kainan» være med, og de står derfor i de fleste bibeloversettelser.

sønn av Adam: Lukas følger Jesu slektslinje tilbake til Adam, hele menneskehetens forfader. Dette passer godt med at Lukas skrev sitt evangelium for alle mennesker, både jøder og ikke-jøder. Matteus, derimot, som etter alt å dømme skrev sitt evangelium først og fremst for jødene, følger Jesu slektslinje tilbake til Abraham. Det at Lukas’ evangelium er skrevet med tanke på mennesker generelt, framgår også av at Lukas framhever hvordan Kristi budskap og gjerninger fører til noe godt for alle, uansett bakgrunn – en spedalsk samaritan, en rik skatteoppkrever og til og med en dødsdømt tyv som hang på en pæl og skulle dø. – Lu 17:11–19; 19:2–10; 23:39–43.

Adam, Guds sønn: Denne omtalen viser tilbake til menneskehetens start og stemmer med beretningen i 1. Mosebok om at det første mennesket ble skapt av Gud og i Guds bilde. (1Mo 1:26, 27; 2:7) Denne uttalelsen kaster også lys over andre inspirerte uttalelser, for eksempel Ro 5:12; 8:20, 21 og 1Kt 15:22, 45.