Etter hvert som det ble flere og flere som forkynte, økte etterspørselen etter litteratur. Brødrene på Betel i Brooklyn produserte blader, men de brukte fortsatt kommersielle trykkerier til å få trykt bøker. Men i flere måneder klarte ikke trykkeriene å produsere nok bøker til forkynnelsesarbeidet. Så bror Rutherford spurte Robert Martin, som var trykkeritilsynsmann, om han trodde at vi ville klare å trykke bøker selv.

«Tanken tok rent pusten fra oss», sa bror Martin, «for det ville bety at vi måtte få et komplett utstyrt trykkeri med setteri, galvaniseringsutstyr, trykkpresser og bokbinderi.» Brødrene leide lokaler i 18 Concord Street i Brooklyn og skaffet det nødvendige utstyret.

Det var ikke alle som likte denne forandringen. Direktøren for et trykkeri som hadde produsert bøker for oss, besøkte det nye trykkeriet vårt. Han sa: «Her har dere deres eget, førsteklasses trykkeri, og så er det ingen her som aner hvordan det skal brukes! Om seks måneder kommer alt sammen til å være en skraphaug.»

«Det hørtes logisk ut, men han tok ikke Herren i betraktning, og Han har alltid vært med oss», sa bror Martin. Og han hadde helt rett. Etter kort tid produserte det nye trykkeriet 2000 bøker hver dag.

I tillegg til at Jehovas folk begynte å trykke en del av bøkene sine selv, tok de i bruk en ny metode for å spre det gode budskap, nemlig radiosendinger. Søndag ettermiddag den 26. februar 1922 talte bror Rutherford på radio for første gang. Han holdt foredraget «Millioner av nålevende  mennesker skal aldri dø» på radiostasjonen KOG i Los Angeles i California.

Det var rundt 25 000 som hørte på foredraget. Noen av dem sendte takkebrev til bror Rutherford. En av dem som skrev, var Willard Ashford, som bodde i Santa Ana i California. Han takket bror Rutherford for en «spennende og interessant» tale. Han skrev videre: «Med tre syke i huset ville ikke noen av oss hatt muligheten til å lytte til talen din hvis den ikke hadde blitt sendt på radio. Vi hadde ikke engang kunnet komme hvis du hadde holdt den i nabolaget vårt.»

Brødrene fortsatte å bruke radiosendinger. På slutten av året anslo The Watch Tower at «minst 300 000 [hadde] hørt budskapet via radio».

På grunn av den gode responsen bestemte bibelstudentene seg for å bygge en radiostasjon på en eiendom på Staten Island, ikke langt fra Betel i Brooklyn. I årene som fulgte, brukte bibelstudentene denne radiostasjonen, WBBR, til å spre budskapet om Riket til mange mennesker på mange steder.

The Watch Tower for 15. juni 1922 opplyste at det skulle bli holdt et stort stevne i Cedar Point i Ohio 5.–13. september 1922. Da bibelstudentene kom til Cedar Point, var de fulle av forventning.

I sin velkomsttale sa bror Rutherford til forsamlingen: «Jeg er overbevist om at Herren kommer til ... å velsigne dette stevnet og sørge for at det blir forkynt som aldri før her på jorden.» Talerne på stevnet oppmuntret brødrene og søstrene gang på gang til å delta i forkynnelsesarbeidet.

Fredag 8. september var det omkring 8000 spente stevnedeltakere som fant seg en plass i salen. De gledet seg til å høre den talen bror Rutherford skulle holde, og håpet at han skulle forklare hva  «ADV» betydde, de bokstavene som sto på invitasjonene deres. Da de satte seg, la noen av dem sikkert merke til en stor rull over scenen. Arthur Claus hadde reist til stevnet fra Tulsa i Oklahoma. Han hadde funnet seg en plass der han kunne høre godt, noe som ikke var en selvfølge før vi begynte å bruke mikrofoner og høyttalere.

For at det ikke skulle være noen forstyrrelser under talen til bror Rutherford, opplyste ordstyreren at ingen som kom for sent, ville bli sluppet inn i salen under talen. Kl. 9.30 innledet bror Rutherford talen sin ved å sitere det Jesus sa i Matteus 4:17: «Himmelens rike er kommet nær.» Han drøftet hvordan mennesker skulle få høre om dette riket, og sa: «Jesus sa selv at han under sitt nærvær skulle lede en innhøstning av sitt folk. Han skulle samle inn de trofaste og lojale.»

Bror Claus, som satt i salen, fortalte: «Vi slukte hvert ord.» Men plutselig følte han seg dårlig og måtte gå ut. Han hadde ikke lyst, for han visste at han ikke ville slippe inn igjen.

Det tok ikke mange minutter før han følte seg bedre. Han fortalte at da han var på vei tilbake til salen, hørte han høy applaus. Det gjorde ham veldig bestemt på å få med seg resten av den spennende talen – om han så måtte klatre opp på taket. Bror Claus, som var en ung mann på 23 år på denne tiden, fant et sted der han kunne klatre opp. Takvinduene sto åpne, og da han kom fram til dem, hørte han talen veldig godt.

Men Arthur var ikke alene på taket. Han så noen av vennene sine der. En av dem, Frank Johnson, skyndte seg bort  til ham og spurte: «Har du en skarp lommekniv?»

«Ja, det har jeg», svarte Arthur.

«Du er svaret på våre bønner», sa Frank. «Ser du denne store rullen? Det er et banner som er hengt opp her. Følg godt med på det dommeren sier. * Når han sier: ‘Og dere må forkynne, forkynne’, skal vi kutte disse fire snorene.»

Så Arthur og de andre sto klare med knivene og ventet på signalet. Bror Rutherford kom snart til høydepunktet i talen sin. Han talte med glød og stort engasjement og må nærmest ha ropt: «Vær trofaste og sanne vitner for Herren! Gå på i kampen til de siste rester av Babylon er ødelagt! Forkynn budskapet vidt og bredt! Verden må få vite at Jehova er Gud, og at Jesus Kristus er kongers Konge og herrers Herre. Dette er den mest betydningsfulle av alle tider. Se, Kongen regjerer! Dere er hans budbringere. Derfor forkynn, forkynn, forkynn om Kongen og hans rike!»

Arthur fortalte at han og de andre brødrene kuttet snorene, og at banneret foldet seg elegant ut. På banneret sto det: «Forkynn [engelsk: «advertise», derfor bokstavene «ADV»] om Kongen og Riket».

Stevnet i Cedar Point hjalp brødrene og søstrene til å forstå hvor viktig forkynnelsesarbeidet var, og de som hadde en villig innstilling, var glade for å delta i det. En kolportør (nå kalt pioner) i Oklahoma i USA skrev: «Det området vi har gått i, ligger i kullgruvedistriktet, og mange der er veldig fattige.» Han sa at folk ofte «begynte å gråte» når de fikk høre noe av det som sto i The Golden Age. Han skrev til slutt: «Det er en stor glede å kunne trøste dem.»

Bibelstudentene følte at det Jesus sa i Lukas 10:2, gjaldt dem: «Høsten er stor, men arbeiderne få.» Da 1922 gikk mot slutten, var de mer bestemt enn noen gang på å forkynne budskapet om Riket vidt og bredt.