Jødenes rituelle bad — en forløper for dåpen?

DØPEREN JOHANNES forkynte «dåp som symbol på anger». Og Jesus gav sine etterfølgere i oppdrag å gjøre disipler og å døpe dem. — Markus 1: 4; Matteus 28: 19.

Bibelen viser at den kristne dåp innebærer fullstendig neddukking i vann. I boken Jesus and His World sies det at «lignende ritualer har funnet sted i mange trossamfunn, både i vår tid og i fortiden, og på tvers av geografiske og kulturelle grenser». I boken blir det hevdet at «opprinnelsen til den kristne dåp . . . er å finne i jødedommen». Er det noe hold i denne påstanden?

Jødenes bassenger beregnet på rituelle bad

Arkeologer som foretar utgravninger i nærheten av Tempelhøyden i Jerusalem, har funnet nesten 100 badekar og bassenger som har vært beregnet på rituelle bad, og som daterer seg fra det første århundre fvt. og det første århundre evt. En synagoge har en innskrift fra det andre eller det tredje århundre evt. der det sies at slike bad står til rådighet for «besøkende som trenger dem». Det er også blitt funnet badebassenger i den delen av Jerusalem der de velstående og prestefamiliene bodde; nesten alle hus hadde et eget rom til rituelle bad.

Badebassengene var rektangulære og var blitt hogd ut av stein eller gravd ned i bakken og kledd med teglstein eller naturstein. De ble pusset for å hindre lekkasje. De fleste målte omtrent 1,8 × 2,7 meter. Renner førte regnvann inn i bassengene. Vannet var minst 1,2 meter dypt, slik at kroppen kunne være helt dekket av vann når man huket seg ned. Trinnene som førte ned i bassenget, var i noen tilfeller delt av en lav skillemur. Man antar at den badende brukte den ene siden av trappen når han gikk ned i det rensende vannet, mens han var uren, og at han gikk opp på den andre siden av trappen for å unngå å bli besmittet.

Badebassengene ble brukt i forbindelse med jødiske renselsesritualer. Hva innebar disse ritualene?

 Loven og tradisjonen

Moseloven understreket at Guds folk måtte være rent, både i åndelig og i fysisk henseende. Det var mye som kunne gjøre israelittene urene, og som gjorde at de måtte rense seg ved å bade sin kropp og vaske sine klær. — 3. Mosebok 11: 28; 14: 1—9; 15: 1—31; 5. Mosebok 23: 10, 11.

Jehova Gud er fullstendig ren og hellig. Det ble derfor krevd av prestene og levittene at de vasket sine hender og føtter før de nærmet seg hans alter, og det var dødsstraff for å overtre dette påbudet. — 2. Mosebok 30: 17—21.

Forskerne mener at i det første århundre evt. hadde det jødiske samfunn utvidet de bestemmelsene som gjaldt for prestenes renselse, til også å omfatte ikke-levitter. Både esseerne og fariseerne praktiserte rituell renselse. I et arkeologisk tidsskrift sies det om Jesu tid: «En jøde måtte rense seg rituelt før han gikk opp på Tempelhøyden, før han brakte et offer, før han tok imot en del av et offer som en prest hadde frambåret, og før andre lignende gjøremål.» Det framgår av talmudiske tekster at det ble ventet av de badende at de senket seg fullstendig ned i vannet.

Jesus kritiserte fariseerne for at de krevde rituell renselse. De praktiserte åpenbart «forskjellige former for dåp», deriblant «dåp av begre og kanner og kobberkar». Jesus sa at fariseerne overtrådte Guds bud for å innføre sine egne tradisjoner. (Hebreerne 9: 10; Markus 7: 1—9; 3. Mosebok 11: 32, 33; Lukas 11: 38—42) Ikke noe sted i Moseloven ble det krevd fullstendig neddukking av kroppen.

Har den kristne dåp sin opprinnelse i jødenes rituelle bad? Nei!

Rituelle bad og den kristne dåp

Jødene utførte rensende ritualer på seg selv. Den dåp Johannes døpte med, var imidlertid ikke en form for rituelt bad som jødene var vant til. Det at Johannes ble kjent som Døperen, tyder på at den fullstendige neddukkingen som han drev med, var noe nytt og annerledes. Jødiske religiøse ledere sendte til og med noen ut til ham for at de skulle spørre ham: «Hvorfor døper du?» — Johannes 1: 25.

Den renselsen som var foreskrevet i Moseloven, måtte gjentas hver gang en som tilbad Gud, ble uren. Slik var det ikke med den dåp Johannes døpte med, eller den dåp de kristne senere døpte med. Johannes’ dåp betegnet omvendelse fra en tidligere levemåte. Den kristne dåp symboliserte at en person hadde innviet seg til Gud. Det gjorde den kristne én gang, ikke om og om igjen.

Skikken med rituelle bad hjemme hos de jødiske prestene og i de offentlige badene i nærheten av Tempelhøyden, hadde bare en overfladisk likhet med den kristne dåp. Kroppen ble riktignok nedsenket i vann, men handlingene hadde helt ulik betydning. Et bibelsk oppslagsverk sier: «Blant forskerne er det betydelig enighet om at Johannes [Døperen] ikke overtok eller brukte en spesiell slags dåp fra sitt miljø», det vil si fra jødedommen. (The Anchor Bible Dictionary) Heller ikke den dåp som blir praktisert i den kristne menighet, har sin opprinnelse i jødedommen.

Den kristne dåp står for «anmodningen til Gud om en god samvittighet». (1. Peter 3: 21) Den er et symbol på at en person har innviet seg fullstendig til Jehova for å tjene ham som en disippel av hans Sønn. Fullstendig neddukking i vann er et passende symbol på en slik innvielse. Det at en person blir neddukket i vannet, er et bilde på at han dør fra sin tidligere kurs i livet. Det at han blir reist opp av vannet, er et bilde på at han blir gjort levende for å gjøre Guds vilje.

Jehova Gud gir dem som foretar en slik innvielse og blir døpt, en god samvittighet. Og apostelen Peter ble inspirert av ham til å skrive til trosfeller: «[Dåpen] frelser nå også dere.» Jødenes rituelle bad vil aldri kunne frelse noen.