Den 14. september 2013 var omkring 10 500 samlet til avslutningshøytideligheten for den 135. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead på Jehovas vitners undervisningssenter i Patterson i staten New York. Denne skolen utdanner erfarne forkynnere blant Jehovas vitner til å utføre sin tjeneste på en enda bedre måte.

Guy Pierce, et medlem av Jehovas vitners styrende råd og ordstyrer for programmet, baserte sin innledning på Matteus 28:19, 20: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere ... lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.»

Bror Pierce påpekte at disse ordene av Jesus startet en kjedereaksjon som fremdeles er i gang. I forbindelse med at vi gjør disipler, lærer vi folk å holde alt det Jesus har befalt. Det innbefatter selvfølgelig hans befaling om at vi skal forkynne «dette gode budskap om riket». (Matteus 24:14) Hver ny disippel blir dermed en som selv forkynner og underviser om Riket. Hva har dette ført til? «[Verdens] befolkning har vokst», sa bror Pierce, «men det har Guds folk også.»

«De gav ut over sin virkelige evne.» Thomas Cheiky, som er medlem av utvalget ved avdelingskontoret i USA, utdypet dette temaet, basert på 2. Korinter 8:1–4. Til tross for at menighetene i Makedonia i det første århundret var svært fattige, bad de inntrengende om å få lov til å gi en gave for å hjelpe sine nødstilte brødre i Jerusalem. Gilead-elevene har vist den samme gavmilde og selvoppofrende holdningen.

Samtidig kan vi regne med at makedonerne handlet veloverveid ved ikke å gi så mye at det gikk ut over familien eller deres egen tilbedelse av Gud. Bror Cheiky oppfordret elevene til å etterligne makedonerne ved å bevare likevekten med hensyn til det å være gavmild.

«Skolen er over.» Samuel Herd fra det styrende råd understreket hvorfor elevene bør huske hvordan det var å gå på Gilead-skolen. På samme måte som man kan ha en fin melodi man hører om morgenen, i hodet hele dagen, kan de dyrebare minnene fra Gilead være til oppmuntring for elevene lenge etter at skolen er over.

Bror Herd minnet elevene om at Guds hukommelse er ubegrenset. Han har gitt navn til alle de milliarder på milliarder av stjerner som finnes i universet, og han kommer aldri til å glemme en eneste av dem. (Salme 147:4) Hvor mye mer vil han ikke da huske alle de anstrengelsene elevene har gjort seg i forbindelse med opplæringen på Gilead! De har samlet seg «skatter i himmelen», og ingen kan ‘bryte seg inn og stjele’ de dyrebare tankene som Jehova har lagret i sin hukommelse om disse elevene. – Matteus 6:20.

Ettersom Gud husker elevenes arbeid og deres kjærlighet til ham, bør elevene også glede seg over minnene fra Gilead. «Når gode minner fra denne skolen gjør dagen lysere for deg», sa bror Herd, «så ikke glem å takke Ham som er årsaken til din glede – Jehova. Ikke gå lei av å tenke på gode minner. Fortsett å huske det du har lært på skolen – det vil du ha glede av for bestandig.»

«Støtt deg til Jehovas ubeskrivelige kraft.» Sam Roberson, som er en av Gilead-lærerne, oppmuntret elevene til å hente styrke hos Jehova istedenfor å prøve å hanskes med nye utfordringer i egen kraft. Efeserne 3:20 sier at Gud «kan gjøre mer enn rikelig, langt ut over alt det vi ber om eller fatter». Hans kraft overgår vår fatteevne i en slik grad at ikke engang uttrykket ‘rikelig, langt ut over det vi kan fatte’ er dekkende nok, for verset sier at Gud kan gjøre «mer» enn det.

Jehova gir gjerne av sin ubeskrivelige kraft til hver enkelt kristen. Han er «som en veldig mann» som støtter oss og gir oss styrke når vi møter vanskeligheter. (Jeremia 20:11) Bror Roberson minnet elevene om at Jehova vil hjelpe dem til å takle de problemene og vanskelighetene som de kommer til å møte.

«Ta vare på ditt gode omdømme i tjenesten for Riket.» William Samuelson, en annen av Gilead-lærerne, forklarte at Gilead-elevene har bygd seg opp et godt omdømme i tjenesten for Riket både ved den innsatsen de har gjort før og under skolen, og ved å representere den høyeste regjeringen i universet – Guds rike.

Hvordan kan elevene ta vare på sitt gode omdømme? Bror Samuelson oppmuntret dem til å la Jehova få æren for det de utretter, og til å vise respekt for andre, slik Jesus gjorde. Han tok hensyn til andres verdighet, også når han måtte korrigere eller veilede dem han hadde rundt seg. Hva vil elevene oppnå ved dette? I likhet med apostelen Paulus vil de oppnå større respekt når de ærer sin tjeneste og ikke søker ære for seg selv. – Romerne 11:13.

«Hestenes myndighet er i deres munn.» Michael Burnett, som også er lærer ved Gilead, drøftet Åpenbaringen 9:19 og hvordan vi handler i harmoni med oppfyllelsen av dette verset når vi bruker det vi lærer på møtene våre, til å tale med myndighet i forkynnelsen. Han ledet så en drøftelse med noen av elevene, som fortalte eller rekonstruerte opplevelser de hadde hatt i felttjenesten mens de gikk på Gilead. En av elevene hadde for eksempel klart å vekke interesse hos en mann som jobbet på en bensinstasjon, ved å stille spørsmålet: «Når begynte og sluttet nasjonenes fastsatte tider?» (Lukas 21:24) På et senere besøk brukte han Daniel, kapittel 4, sammen med tillegget i boken Hva er det Bibelen egentlig lærer? for å hjelpe mannen til å få svar på spørsmålet.

«Deres hjerte har fått fasthet.» Adrian Fernandez, som er medlem av utvalget ved avdelingskontoret i USA, intervjuet to ektepar fra klassen. Bror Helge Schumi fortalte at ettersom Bibelen viser at noen av Guds tjenere ble hovmodige etter at de fikk et spesielt privilegium, omfattet undervisningen på Gilead mange påminnelser om det å fortsette å være ydmyk. (2. Krønikebok 26:16) Bror Peter Canning trakk i tråd med dette fram et klokt råd fra en Gilead-forelesning om det å lære seg det lokale språket: «Ikke vær stolt. Ikke vær redd for å dumme deg ut.» Alle de fire elevene uttrykte takknemlighet for hvordan skolen har styrket dem med tanke på det arbeidet som ligger foran dem. Deres ‘hjerte har fått fasthet’. – Hebreerne 13:9.

«Gled dere over at deres navn er blitt innskrevet i himlene.» (Lukas 10:20) Geoffrey Jackson fra det styrende råd holdt programmets hovedforedrag. Til forskjell fra tidligere Gilead-elever vil de fleste av dagens elever ikke få banebrytende oppdrag eller slike spennende opplevelser som er knyttet til det å forkynne i uberørte distrikter. Hvordan bør de reagere?

Da de 70 disiplene som Jesus hadde sendt ut, kom tilbake fra sitt forkynnelsesoppdrag, fortalte de begeistret at de hadde drevet ut demoner i Jesu navn. (Lukas 10:1, 17) Jesus syntes også at dette var et glederikt resultat, men sa: «Likevel, gled dere ikke over dette, at åndene blir dere underlagt, men gled dere over at deres navn er blitt innskrevet i himlene.» (Lukas 10:20) Han viste dermed at de ikke kom til å ha slike spennende opplevelser hver dag. De skulle ikke fokusere på de resultatene de oppnådde, men på at de var trofaste mot Jehova og fikk sitt navn «innskrevet i himlene».

«Det Jesus lærte de 70 disiplene, gjelder oss også», sa bror Jackson. Det er ikke resultatene i tjenesten som bør være det vår glede er helt og holdent avhengig av, eller det vi måler vår trofasthet ut fra. Det som gir oss glede og viser om vi er trofaste, er snarere det at vi bevarer et sterkt forhold til Jehova og er iherdige i tjenesten for ham.

Også Jesus kom opp i situasjoner som kunne ha gjort ham motløs. Et eksempel er det som skjedde i forbindelse med de flere tusen som begynte å følge ham etter at han hadde mettet dem på mirakuløst vis. (Johannes 6:10–14, 22–24) Det gikk imidlertid ikke lang tid før mange av dem tok anstøt av Jesu lære, i en slik grad at den spennende tilstrømningen av disipler snart ble snudd til en masseflukt. (Johannes 6:48–56, 60, 61, 66) De lojale apostlene, derimot, var fast bestemt på å holde seg til Jesus. De var et godt eksempel ved at de ikke fokuserte bare på resultater, men på det å være trofaste og ta vare på forholdet til Jehova. – Johannes 6:67–69.

Avslutning. Elevene mottok vitnemålene sine, og etterpå leste en av elevene opp et takkebrev fra klassen. I sine avsluttende bemerkninger sa bror Pierce at i verdens øyne er ikke Guds folk, heller ikke Gilead-elevene, noe spesielt. (Apostlenes gjerninger 4:13; 1. Korinter 1:27–31) Men Jehova godkjenner vår innvielse og gir oss sin hellige ånd. Han blir ikke imponert over hvilke skoler vi har gått, men, som bror Pierce sa: «Det som gjør inntrykk på ham, er vår lojalitet, vår trofasthet og vår hengivenhet overfor ham.»