lot ham bli pisket: Dødsdømte som skulle henrettes på en pæl, ble som regel først pisket. Pilatus ga til slutt etter for jødenes iherdige rop om at Jesus måtte bli pælfestet og Barabbas bli løslatt. Pilatus førte så Jesus bort og «lot ham bli pisket». (Mt 20:19; 27:26) Det grusomste piskeredskapet var det som ble kalt flagellum. Det besto av flere snorer eller lærremmer med knuter som var festet til et håndtak. Remmene kunne være utstyrt med takkete biter av ben eller metall for at slagene skulle være mer smertefulle.

krone: Se studienote til Mr 15:17.

tok på ham en purpurfarget kappe: Se studienote til Mr 15:17.

De tok på ham en purpurfarget kappe: Dette ble gjort for å håne Jesus og gjøre narr av hans kongeverdighet. Matteus’ beretning (27:28) sier at soldatene tok på Jesus «en skarlagenrød kappe», en kappe av det slaget som konger, magistrater og militære befalingsmenn brukte. Beretningene i Markus og Johannes (19:2) sier at kappen var purpurfarget, men i gammel tid ble ordet «purpur» brukt om en hvilken som helst farge som inneholdt både rødt og blått. Det kan også være at vinkelen, hvordan lyset ble reflektert, og bakgrunnen spilte en rolle for hvordan iakttakeren oppfattet fargen. Denne variasjonen i hvordan fargen blir omtalt, viser at evangelieskribentene ikke rett og slett skrev av hverandres beretninger.

krone: I tillegg til den purpurfargede kappen (nevnt tidligere i verset) fikk Jesus flere ting som var parodier på kongelige maktsymboler – en krone av tornekvister og, ifølge Mt 27:29, «en stav», eller en rørstav, som septer.

Vær hilset: Bokstavelig: «Gled deg». De hilste ham slik de ville ha hilst keiseren, tydeligvis for å gjøre narr av at han hadde sagt at han var konge.

Vær hilset: Se studienote til Mt 27:29.

Se dette mennesket!: Eller: «Her er dette mennesket!» Selv om Jesus var forslått og full av sår, bevarte han roen og verdigheten. Pilatus ble tydeligvis imponert over dette, for det han sa, vitner om både respekt for Jesus og medfølelse med ham. Gjengivelsen i Vulgata av Pilatus’ ord, ecce homo, er brukt som betegnelse for mange kunstneriske framstillinger av denne scenen. De som kjente De hebraiske skrifter og hørte det Pilatus sa, ble kanskje minnet om den profetiske beskrivelsen av Messias i Sak 6:12: «Her er [eller: «Se»] den mannen som heter Spire.»

Vi har en lov: Da jødene så at deres politiske anklage ikke ga resultater, avslørte de sitt egentlige motiv ved å bruke en religiøs anklage i stedet – de beskyldte Jesus for blasfemi. Dette var den samme anklagen de hadde brukt under rettssaken i Sanhedrinet noen timer tidligere, men Pilatus har ikke hørt denne anklagen før og må nå ta stilling til den.

født på nytt: Jesus forteller Nikodemus at hvis et menneske skal kunne se Guds rike, må det bli født for andre gang. Nikodemus’ svar i vers 4 viser at han oppfattet Jesu ord slik at et menneske bokstavelig måtte bli født en gang til. Men Jesus sier videre om denne andre fødselen at den innebærer å bli «født av ... ånd». (Joh 3:5) De som fikk «rett til å bli Guds barn», «ble ikke født av kjøtt og blod eller som følge av menneskers vilje eller en manns vilje, men av Gud». (Joh 1:12, 13) I 1Pe 1:3, 23 bruker Peter et lignende uttrykk på gresk om de salvede kristne. De fleste bibeloversettelser bruker uttrykket «født på nytt» her i Johannes, men en rekke oversettelser sier «født ovenfra», som også er en mulig gjengivelse, for det greske ordet ạnothen betyr vanligvis «ovenfra». (Joh 3:31; 19:11; Jak 1:17; 3:15, 17) Begge gjengivelsene er i harmoni med den tanken at de som kommer inn i Riket, blir født på nytt «av Gud», altså født ovenfra. (1Jo 3:9) Men ut fra det svaret Nikodemus ga, ser det ut til at det i denne sammenhengen er naturlig å gjengi det greske ordet med «igjen; på nytt».

fra himmelen: Bokstavelig: «ovenfra». Det greske ordet ạnothen er oversatt med «ovenfra» i Jak 1:17; 3:15, 17. Det samme ordet er brukt i Joh 3:3, 7, der det kan oversettes både med «igjen; på nytt» og med «ovenfra». – Se studienote til Joh 3:3.

den som overga meg: Det virker sannsynlig at Jesus her ikke siktet til Judas Iskariot eller noen annen bestemt person, men til alle som var innblandet i den synden å få ham drept. Det innbefattet Judas, «overprestene og hele Sanhedrinet» og også den «folkemengden» som ble overtalt til å be om å få Barabbas løslatt. – Mt 26:59–65; 27:1, 2, 20–22; Joh 18:30, 35.

keiseren: Det var Tiberius som var romersk keiser mens Jesus utførte sin tjeneste her på jorden, men betegnelsen ble ikke brukt bare om den regjerende keiseren. «Keiseren» kunne sikte til den romerske offentlige myndighet, staten, og dens utnevnte representanter, som Paulus kalte «myndighetene» og Peter kalte «kongen» og hans «stattholdere». – Ro 13:1–7; 1Pe 2:13–17; Tit 3:1; se Ordforklaringer.

keiserens venn: Dette var en ærestittel som ofte ble gitt til romerske stattholdere. I denne sammenhengen brukte de jødiske lederne tydeligvis uttrykket i en videre betydning og antydet på den måten at Pilatus risikerte å bli anklaget for å se gjennom fingrene med høyforræderi. Keiseren på dette tidspunktet var Tiberius, som var kjent for å henrette dem han betraktet som illojale – også høytstående embetsmenn. Et eksempel på det er Lucius Aelius Sejanus, som var kommandant for pretorianergarden og offisielt hadde fått tittelen «keiserens venn». Han kunne betraktes som den befalingsmannen som var nest etter Tiberius. Pilatus var en privilegert bekjent av den svært innflytelsesrike Sejanus. Så lenge Sejanus hadde makt, beskyttet og støttet han Pilatus. Men i år 31 evt. vendte Tiberius seg mot Sejanus. Han anklaget Sejanus for oppvigleri og befalte at han og mange av tilhengerne hans skulle henrettes. Dette hadde skjedd kort tid før Jesus sto overfor Pilatus. Pilatus’ liv kunne derfor være i fare hvis saddukeerne klaget til keiseren, særlig siden anklagen ville gå ut på at Pilatus ‘ikke var keiserens venn’. Det var allerede et spent forhold mellom Pilatus og jødene, så han ville ikke risikere ytterligere gnisninger og ønsket i hvert fall ikke å bli beskyldt for illojalitet. Det ser derfor ut til at Pilatus ga etter for frykten for en mistenksom keiser da han dømte Jesus til døden, en mann som han visste var uskyldig.

keiseren: Se studienote til Mt 22:17.

dommersetet: Som regel en utendørs plattform. Derfra kunne en myndighetsperson sitte og tale til folkemengden og kunngjøre sine avgjørelser og dommer.

hebraisk: I De kristne greske skrifter ble bibelskribentene inspirert til å bruke betegnelsen «hebraisk» om det språket jødene snakket (Joh 19:13, 17, 20; Apg 21:40; 22:2; Åp 9:11; 16:16), og også om det språket som den oppstandne og herliggjorte Jesus brukte da han snakket til Saul (Saulus) fra Tarsus. (Apg 26:14, 15) I Apg 6:1 skilles det mellom «de hebraisktalende jødene» og «de gresktalende jødene». Noen språkforskere mener at det burde stå «arameisk» i stedet for «hebraisk» på disse stedene, men det finnes gode grunner til å tro at betegnelsen faktisk sikter til hebraisk. Når legen Lukas sier at Paulus talte til folket i Jerusalem «på hebraisk», talte Paulus til mennesker som brukte mye av livet på å studere Moseloven på hebraisk. Og av de mange fragmentene og håndskriftene som utgjør Dødehavsrullene, er de fleste bibelske og ikke-bibelske tekstene skrevet på hebraisk, noe som viser at språket ble brukt til daglig. Det at Dødehavsrullene også omfatter noen fragmenter på arameisk, viser at begge språkene var i bruk. Det virker derfor svært usannsynlig at bibelskribentene egentlig mente arameisk eller syrisk når de brukte ordet «hebraisk». (Apg 21:40; 22:2; se også Apg 26:14.) De hebraiske skrifter skilte mellom «arameisk» og «jødenes språk» (2Kg 18:26), og den jødiske historieskriveren Josefus, som levde i det første århundre, omtalte «arameisk» og «hebraisk» som forskjellige språk da han kommenterte denne passasjen. (Jewish Antiquities, X, 8 [i, 2]) Det er sant at noen ord er temmelig like på arameisk og hebraisk, og at andre ord muligens ble tatt opp i det hebraiske språket fra arameisk. Men det ser ikke ut til at de som skrev De kristne greske skrifter, skulle ha noen grunn til å si hebraisk hvis de mente arameisk.

dommersete: Se studienote til Mt 27:19.

Den steinlagte plassen: Dette stedet ble på hebraisk kalt Gabbata, et ord som man er usikker på opprinnelsen til, men som muligens betyr «høyde» eller «åpen plass». Det greske navnet, Lithọstroton (Det steinlagte), kan sikte til en steinlagt plass som enten er enkel eller kunstferdig. Noen forskere mener at steinene var lagt i mosaikkmønster. Dette kan ha vært en åpen plass foran Herodes den stores palass, men enkelte forskere mener at den lå et annet sted. Den nøyaktige beliggenheten er ukjent.

hebraisk: Se studienote til Joh 5:2.

forberedelsesdagen: Betegnelse på dagen før den ukentlige sabbaten. I løpet av denne dagen forberedte jødene seg til sabbaten. (Se studienote til Mr 15:42.) Her i Johannes’ evangelium er ordene i påsken med. I denne sammenhengen siktes det til morgenen 14. nisan, den dagen da Jesus ble stilt for retten og henrettet. Påskedagen hadde begynt kvelden før, og som det framgår av de andre evangelieberetningene, hadde Jesus og apostlene spist påskemåltidet da. (Mt 26:18–20; Mr 14:14–17; Lu 22:15) Kristus overholdt bestemmelsene i Moseloven til fullkommenhet, deriblant kravet om å feire påske 14. nisan. (2Mo 12:6; 3Mo 23:5) Denne dagen i år 33 evt. kunne betraktes som forberedelsesdagen i påsken i den forstand at den utgjorde forberedelsesdagen for de usyrede brøds høytid, som begynte dagen etter og varte i sju dager. Fordi de to høytidene kom så tett etter hverandre, ble hele høytiden noen ganger omtalt under ett som «påske». (Lu 22:1) Dagen etter 14. nisan var alltid en sabbat, uansett hvilken ukedag den falt på. (3Mo 23:5–7) I år 33 falt 15. nisan på den vanlige sabbaten, og derfor var dette «en stor», eller en dobbel, sabbatsdag. – Se studienote til Joh 19:31.

omkring den sjette timen: Det vil si cirka kl. 12. – Det gis en forklaring i studienote til Mr 15:25 på det som kan se ut til å være en uoverensstemmelse mellom denne beretningen og beretningen i Markus, der det sies at det var «den tredje timen» da Jesus ble pælfestet.

forberedelsesdagen: Siden Markus tydeligvis skriver først og fremst for ikke-jødiske lesere, forklarer han at dette uttrykket sikter til dagen før sabbaten, en forklaring som ikke er med i de andre evangelieberetningene. (Mt 27:62; Lu 23:54; Joh 19:31) I løpet av denne dagen forberedte jødene seg til sabbaten ved å lage i stand ekstra måltider og gjøre ferdig nødvendig arbeid som ikke kunne vente til etter sabbaten. I dette tilfellet falt forberedelsesdagen på 14. nisan. – Se Ordforklaringer.

dette var nemlig en stor sabbatsdag: Den 15. nisan, dagen etter påsken, var alltid en sabbat, uansett hvilken ukedag den falt på. (3Mo 23:5–7) Når denne spesielle sabbaten falt sammen med den vanlige sabbaten (den sjuende dagen i den jødiske uken, som regnes fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag), ble den kalt «en stor» sabbat. Dagen etter den fredagen Jesus døde, var det en slik sabbat. Det eneste året 14. nisan falt på en fredag i årene fra 31 til 33 evt., var i år 33. Jesus må derfor ha dødd 14. nisan i år 33.

den tredje timen: Det vil si cirka kl. 9. Noen har påpekt at det ser ut til å være en uoverensstemmelse mellom denne beretningen og Joh 19:14–16, der det står at «det var omkring den sjette timen» da Pilatus overga Jesus til jødene for at han skulle bli henrettet. Bibelen gir oss ikke nok opplysninger til å forklare forskjellen, men her er noen faktorer å ta i betraktning: Evangelieberetningene stemmer vanligvis overens når det gjelder tidspunktene for forskjellige hendelser den siste dagen Jesus var på jorden. Alle de fire beretningene viser at prestene og de eldste møttes da det ble morgen, og at de deretter førte Jesus til den romerske stattholderen Pontius Pilatus. (Mt 27:1, 2; Mr 15:1; Lu 22:66 til 23:1; Joh 18:28) Både Matteus, Markus og Lukas forteller at Jesus allerede hang på pælen da hele landet ble dekket av et mørke som varte «fra den sjette timen ... til den niende timen». (Mt 27:45, 46; Mr 15:33, 34; Lu 23:44) En faktor som kan ha noe å si for hvordan man regner tidspunktet for henrettelsen av Jesus, er at noen betraktet piskingen som en del av henrettelsesprosessen. Noen ganger var piskingen så brutal at offeret døde. I Jesu tilfelle var den så hard at det ble nødvendig å få en annen mann til å bære torturpælen etter at Jesus først hadde båret den selv. (Lu 23:26; Joh 19:17) Hvis piskingen ble betraktet som begynnelsen på henrettelsesprosessen, må det ha gått en viss tid før selve pælfestingen. Noe som støtter denne oppfatningen, er at Mt 27:26 og Mr 15:15 nevner piskingen og pælfestingen sammen. Det kan altså være at forskjellige personer oppgir forskjellige tidspunkter for henrettelsen, avhengig av om de oppfattet det slik at henrettelsen begynte med piskingen eller med pælfestingen. Dette kan forklare hvorfor Pilatus ble overrasket over å få vite at Jesus var død så kort tid etter at han var blitt naglet til pælen. (Mr 15:44) En annen faktor er at bibelskribentene ofte følger praksisen med å dele dagen inn i fire deler på tre timer hver, slik man gjorde med natten. Fordi man delte inn dagen slik, står det ofte om den tredje, sjette og niende timen, regnet fra soloppgang cirka kl. 6. (Mt 20:1–5; Joh 4:6; Apg 2:15; 3:1; 10:3, 9, 30) Folk flest hadde ikke nøyaktige tidsmålere, så de brukte vanligvis ordet «omkring» når de oppga tidspunkter, slik vi blant annet ser i Joh 19:14. (Mt 27:46; Lu 23:44; Joh 4:6; Apg 10:3, 9) For å oppsummere: Markus kan ha hatt både piskingen og pælfestingen i tankene, mens Johannes bare siktet til selve pælfestingen. Begge skribentene har kanskje avrundet tidspunktet til den nærmeste tretimers perioden, og Johannes brukte ordet «omkring» da han oppga når hendelsen fant sted. Disse faktorene kan forklare årsaken til at tidsangivelsen i beretningene er forskjellige. Og et siste poeng: Det at Johannes, som skrev flere tiår senere, oppga det som ser ut til å være et annet tidspunkt enn det Markus oppga, viser at Johannes ikke rett og slett laget en avskrift av Markus’ beretning.

torturpælen: Eller: «henrettelsespælen». – Se Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl»; se også studienoter til Mt 10:38 og 16:24, der ordet brukes i billedlig betydning.

Han bar selv torturpælen: Ifølge Johannes’ beretning bar Jesus torturpælen selv. Men i de andre evangelieberetningene (Mt 27:32; Mr 15:21; Lu 23:26) sies det at Simon fra Kyrene ble tvunget til å gjøre tjeneste og bære torturpælen til henrettelsesstedet. Johannes skriver noen ganger komprimert og lar ofte være å gjenta det som allerede er nevnt i de andre evangeliene. Han tok derfor ikke med opplysningen om at Simon ble tvunget til å bære pælen.

torturpælen: Se studienote til Mt 27:32.

Hodeskallestedet: Det greske uttrykket Kranịou Tọpon er en oversettelse av det hebraiske navnet Golgata. – Se studienoten til Golgata i dette verset; les om hvordan betegnelsen hebraisk er brukt i De kristne greske skrifter, i studienote til Joh 5:2.

Golgata: Fra et hebraisk ord som betyr «hodeskalle». (Se også Dom 9:53; 2Kg 9:35; 1Kr 10:10, der det hebraiske ordet gulgọleth er gjengitt med «skallen» og «hodeskallen».) På Jesu tid lå dette stedet utenfor bymurene rundt Jerusalem. Man kan ikke fastslå med sikkerhet hvor det lå, men noen mener at området der Den hellige gravs kirke nå står, er en sannsynlig mulighet. (Se Tillegg B12.) Bibelen sier ikke at Golgata lå på en høyde, men den nevner at noen så på henrettelsen på avstand. – Mr 15:40; Lu 23:49.

hebraisk: I De kristne greske skrifter ble bibelskribentene inspirert til å bruke betegnelsen «hebraisk» om det språket jødene snakket (Joh 19:13, 17, 20; Apg 21:40; 22:2; Åp 9:11; 16:16), og også om det språket som den oppstandne og herliggjorte Jesus brukte da han snakket til Saul (Saulus) fra Tarsus. (Apg 26:14, 15) I Apg 6:1 skilles det mellom «de hebraisktalende jødene» og «de gresktalende jødene». Noen språkforskere mener at det burde stå «arameisk» i stedet for «hebraisk» på disse stedene, men det finnes gode grunner til å tro at betegnelsen faktisk sikter til hebraisk. Når legen Lukas sier at Paulus talte til folket i Jerusalem «på hebraisk», talte Paulus til mennesker som brukte mye av livet på å studere Moseloven på hebraisk. Og av de mange fragmentene og håndskriftene som utgjør Dødehavsrullene, er de fleste bibelske og ikke-bibelske tekstene skrevet på hebraisk, noe som viser at språket ble brukt til daglig. Det at Dødehavsrullene også omfatter noen fragmenter på arameisk, viser at begge språkene var i bruk. Det virker derfor svært usannsynlig at bibelskribentene egentlig mente arameisk eller syrisk når de brukte ordet «hebraisk». (Apg 21:40; 22:2; se også Apg 26:14.) De hebraiske skrifter skilte mellom «arameisk» og «jødenes språk» (2Kg 18:26), og den jødiske historieskriveren Josefus, som levde i det første århundre, omtalte «arameisk» og «hebraisk» som forskjellige språk da han kommenterte denne passasjen. (Jewish Antiquities, X, 8 [i, 2]) Det er sant at noen ord er temmelig like på arameisk og hebraisk, og at andre ord muligens ble tatt opp i det hebraiske språket fra arameisk. Men det ser ikke ut til at de som skrev De kristne greske skrifter, skulle ha noen grunn til å si hebraisk hvis de mente arameisk.

torturpælen: Eller: «henrettelsespælen». – Se Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».

hebraisk: I De kristne greske skrifter ble bibelskribentene inspirert til å bruke betegnelsen «hebraisk» om det språket jødene snakket (Joh 19:13, 17, 20; Apg 21:40; 22:2; Åp 9:11; 16:16), og også om det språket som den oppstandne og herliggjorte Jesus brukte da han snakket til Saul (Saulus) fra Tarsus. (Apg 26:14, 15) I Apg 6:1 skilles det mellom «de hebraisktalende jødene» og «de gresktalende jødene». Noen språkforskere mener at det burde stå «arameisk» i stedet for «hebraisk» på disse stedene, men det finnes gode grunner til å tro at betegnelsen faktisk sikter til hebraisk. Når legen Lukas sier at Paulus talte til folket i Jerusalem «på hebraisk», talte Paulus til mennesker som brukte mye av livet på å studere Moseloven på hebraisk. Og av de mange fragmentene og håndskriftene som utgjør Dødehavsrullene, er de fleste bibelske og ikke-bibelske tekstene skrevet på hebraisk, noe som viser at språket ble brukt til daglig. Det at Dødehavsrullene også omfatter noen fragmenter på arameisk, viser at begge språkene var i bruk. Det virker derfor svært usannsynlig at bibelskribentene egentlig mente arameisk eller syrisk når de brukte ordet «hebraisk». (Apg 21:40; 22:2; se også Apg 26:14.) De hebraiske skrifter skilte mellom «arameisk» og «jødenes språk» (2Kg 18:26), og den jødiske historieskriveren Josefus, som levde i det første århundre, omtalte «arameisk» og «hebraisk» som forskjellige språk da han kommenterte denne passasjen. (Jewish Antiquities, X, 8 [i, 2]) Det er sant at noen ord er temmelig like på arameisk og hebraisk, og at andre ord muligens ble tatt opp i det hebraiske språket fra arameisk. Men det ser ikke ut til at de som skrev De kristne greske skrifter, skulle ha noen grunn til å si hebraisk hvis de mente arameisk.

hebraisk: Se studienote til Joh 5:2.

latin: Dette er den eneste gangen språket latin er nevnt i Bibelen. Da Jesus Kristus var på jorden, var latin språket til de romerske myndighetene i Israel. Det forekom på offisielle innskrifter, men det var ikke det språket folk generelt brukte. Det at man snakket flere språk i dette området, kan forklare hvorfor den anklagen som Pilatus satte opp over Jesu Kristi hode da han ble henrettet (nevnt i Joh 19:19), var skrevet på latin, det offisielle språket, og også på hebraisk og gresk (koiné). Det er mange ord og uttrykk i De kristne greske skrifter som kommer fra latin. – Se Ordforklaringer: «Latin»; «Introduksjon til Markus».

fordelte de klærne hans: Beretningen i Joh 19:23, 24 har med noen utfyllende detaljer som Matteus, Markus og Lukas ikke nevner. Når man sammenligner de fire evangelieberetningene, får man dette bildet: De romerske soldatene kastet tydeligvis lodd om både kappen og kjortelen hans. De delte kappen «i fire deler, én til hver soldat», og kastet lodd om hvem som skulle få hvilken del. Så kastet de lodd om kjortelen uten å dele den opp. Det at det ble kastet lodd om Messias’ klær, var en oppfyllelse av Sl 22:18. Det var etter alt å dømme vanlig at de som utførte henrettelser, beholdt klærne til ofrene. Forbryterne ble altså avkledd og fratatt eiendelene sine før de ble henrettet, noe som gjorde det hele enda mer ydmykende.

tok de kappen hans og delte den: Se studienote til Mt 27:35.

Salome: Sannsynligvis fra et hebraisk ord som betyr «fred». Salome var en disippel av Jesus. Når man sammenligner Mt 27:56 med Mr 3:​17 og 15:40, ser man at Salome kan ha vært moren til apostlene Jakob og Johannes – Matteus nevner «moren til Sebedeus-sønnene», og Markus kaller henne «Salome». Når man sammenligner med Joh 19:25 også, ser man at Salome muligens var en biologisk søster til Maria, Jesu mor. Jakob og Johannes var i så fall Jesu fettere. Dessuten framgår det av Mt 27:55, 56, Mr 15:41 og Lu 8:3 at Salome var en av de kvinnene som fulgte Jesus og hjalp ham ved å bruke det de eide.

morens søster: Se studienote til Mr 15:40.

Klopas: Dette er den eneste gangen dette navnet forekommer i Bibelen. Mange bibelkommentatorer mener at Klopas er den samme som den Alfeus som er nevnt i Mt 10:3; Mr 3:18; Lu 6:15; Apg 1:13. Som andre eksempler i Bibelen viser, var det ikke uvanlig at en person hadde to navn som ble brukt om hverandre. – Se også Mt 9:9; 10:2, 3; Mr 2:14.

han som Jesus var spesielt glad i: Dette er den første av fem ganger en bestemt disippel som «Jesus [eller: «han»] var spesielt glad i», blir nevnt. (Joh 19:26; 20:2; 21:7, 20) Det er generell enighet om at denne disippelen er apostelen Johannes, sønn av Sebedeus og bror til Jakob. (Mt 4:21; Mr 1:19; Lu 5:10) Én grunn til denne konklusjonen er at apostelen Johannes ikke er nevnt ved navn i dette evangeliet, bortsett fra at «Sebedeus-sønnene» er nevnt i Joh 21:2. En annen indikasjon finnes i Joh 21:20–24, der uttrykket «den disippelen som Jesus var spesielt glad i» brukes om skribenten av dette evangeliet. Dessuten sa Jesus om denne apostelen: «Hvis det er min vilje at han skal fortsette å være her fram til jeg kommer, er det da nødvendig for deg å vite det?» Dette tyder på at den disippelen som er omtalt, skulle leve mye lenger enn Peter og de andre apostlene, noe som passer på apostelen Johannes. – Se studienoter til Joh Tittelen og Joh 1:6; 21:20.

den disippelen han var spesielt glad i: Dette er den andre av fem ganger en bestemt disippel som «han [eller: «Jesus»] var spesielt glad i», blir nevnt. (Joh 13:23; 20:2; 21:7, 20) Det er generell enighet om at denne disippelen er apostelen Johannes. – Se studienote til Joh 13:23.

han som Jesus var spesielt glad i: Dette er den første av fem ganger en bestemt disippel som «Jesus [eller: «han»] var spesielt glad i», blir nevnt. (Joh 19:26; 20:2; 21:7, 20) Det er generell enighet om at denne disippelen er apostelen Johannes, sønn av Sebedeus og bror til Jakob. (Mt 4:21; Mr 1:19; Lu 5:10) Én grunn til denne konklusjonen er at apostelen Johannes ikke er nevnt ved navn i dette evangeliet, bortsett fra at «Sebedeus-sønnene» er nevnt i Joh 21:2. En annen indikasjon finnes i Joh 21:20–24, der uttrykket «den disippelen som Jesus var spesielt glad i» brukes om skribenten av dette evangeliet. Dessuten sa Jesus om denne apostelen: «Hvis det er min vilje at han skal fortsette å være her fram til jeg kommer, er det da nødvendig for deg å vite det?» Dette tyder på at den disippelen som er omtalt, skulle leve mye lenger enn Peter og de andre apostlene, noe som passer på apostelen Johannes. – Se studienoter til Joh Tittelen og Joh 1:6; 21:20.

sa han til disippelen: «Se! Din mor!»: Kjærlighet og omtanke fikk Jesus til å overlate omsorgen for moren, Maria (som tydeligvis nå var enke), til apostelen Johannes, som han var spesielt glad i. (Se studienote til Joh 13:23.) Jesus var helt sikkert ikke bare opptatt av Marias fysiske og materielle behov, men også av hennes åndelige ve og vel. Johannes hadde bevist sin tro, mens det er uklart om Jesu biologiske brødre var blitt troende ennå. – Mt 12:46–50; Joh 7:5.

sur vin: Se studienote til Mt 27:48.

en isopstengel: Det greske ordet hỵssopos, tradisjonelt gjengitt med «isop», forekommer bare to ganger i De kristne greske skrifter, her og i He 9:19. Bibelkommentatorer har forskjellige syn på hvilken plante det siktes til i Joh 19:29. Noen mener at det sikter til den samme planten som vanligvis blir omtalt som «isop» i De hebraiske skrifter, og som kan ha vært en merianplante (Origanum maru; Origanum syriacum). (3Mo 14:2–7; 4Mo 19:6, 18; Sl 51:7) Israelittene i Egypt brukte denne isopen da de strøk blod fra påskeofferet på de to dørstolpene og på bjelken over døren til huset sitt. (2Mo 12:21, 22) Noen mener derfor at man lett kunne få tak i denne planten da Jesus ble henrettet, siden den var blitt brukt under påskefeiringen. Andre mener at en merianstengel ikke er stiv nok eller lang nok til at en svamp full av vin kunne bli holdt opp til Jesu munn. Et annet synspunkt er at den isopen det siktes til her, var en bunt merian som var festet til en stav som ble holdt opp så Jesus kunne drikke. Dette ville stemme med parallellberetningene i Mt 27:48 og Mr 15:36, der det står at den svampen som ble dyppet i sur vin, ble satt på «en stav».

sur vin: Eller: «vineddik». Sikter sannsynligvis til en tynn, besk eller sur vin som på latin ble kalt acetum (eddik), eventuelt posca, hvis den var fortynnet med vann. Dette var en billig tørstedrikk som de fattige, deriblant romerske soldater, pleide å drikke. Septuaginta bruker det samme greske ordet (ọksos) i Sl 69:21, der det ble profetert at Messias ville få «eddik» å drikke.

døde: Eller: «utåndet; sluttet å puste». Bokstavelig: «oppga ånden». At ordet for «ånd» (gresk: pneuma) her kan sikte til «pust» eller «livskraft», støttes av det verbet som er brukt på gresk (ekpnẹo, bokst.: «å puste ut») i parallellberetningene i Mr 15:37 og Lu 23:46. Noen mener at bruken av det greske ordet som tilsvarer «oppga», betyr at Jesus med vilje sluttet å kjempe for å holde seg i live, siden alt var blitt fullført. «Han ga sitt liv» frivillig. – Jes 53:12; Joh 10:11.

forberedelsesdagen: Dagen før den ukentlige sabbaten. I løpet av denne dagen forberedte jødene seg til sabbaten ved å lage i stand ekstra måltider og gjøre ferdig nødvendig arbeid som ikke kunne vente til etter sabbaten. I det tilfellet som er nevnt her, falt forberedelsesdagen på 14. nisan. (Mr 15:42; se Ordforklaringer: «Forberedelsesdagen».) Ifølge Moseloven måtte likene «ikke bli hengende natten over på pælen», men skulle gravlegges «samme dag». – 5Mo 21:22, 23; se også Jos 8:29; 10:26, 27.

dette var nemlig en stor sabbatsdag: Den 15. nisan, dagen etter påsken, var alltid en sabbat, uansett hvilken ukedag den falt på. (3Mo 23:5–7) Når denne spesielle sabbaten falt sammen med den vanlige sabbaten (den sjuende dagen i den jødiske uken, som regnes fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag), ble den kalt «en stor» sabbat. Dagen etter den fredagen Jesus døde, var det en slik sabbat. Det eneste året 14. nisan falt på en fredag i årene fra 31 til 33 evt., var i år 33. Jesus må derfor ha dødd 14. nisan i år 33.

at bena måtte bli brukket: På latin ble denne praksisen kalt crurifragium. Grunnen til at denne brutale formen for straff ble brukt i dette tilfellet, var sannsynligvis at de som hang på henrettelsespælene, skulle dø fortere. En som hang på en pæl, hadde vanskelig for å puste. Hvis bena var brukket, ville han ikke kunne heve kroppen og lette trykket på lungene, og derfor ville han bli kvalt.

at bena måtte bli brukket: På latin ble denne praksisen kalt crurifragium. Grunnen til at denne brutale formen for straff ble brukt i dette tilfellet, var sannsynligvis at de som hang på henrettelsespælene, skulle dø fortere. En som hang på en pæl, hadde vanskelig for å puste. Hvis bena var brukket, ville han ikke kunne heve kroppen og lette trykket på lungene, og derfor ville han bli kvalt.

Ikke ett ben skal bli brukket på ham: Dette er et sitat fra Sl 34:20. Da påsken ble innstiftet, ga Jehova denne befalingen om det lammet (eller den geitekillingen) som ble slaktet den kvelden: «Dere må ikke brekke noe ben på dyret.» (2Mo 12:46; 4Mo 9:12) Paulus omtalte Jesus som «vårt påskelam», og i samsvar med mønsteret og med profetien i Sl 34:20 ble ingen av Jesu ben brukket. (1Kt 5:7; se studienote til Joh 1:29.) Dette skjedde slik det var forutsagt, selv om det tydeligvis var vanlig at romerske soldater brakk bena på dem som ble henrettet på en pæl, sannsynligvis for at de skulle dø fortere. (Se studienote til Joh 19:31.) Soldatene brakk bena på de to forbryterne som hang ved siden av Jesus, men da de så at Jesus allerede var død, brakk de ikke hans ben. I stedet ‘stakk en av soldatene ham i siden med et spyd’. – Joh 19:33, 34.

Guds Lam: Etter at Jesus var blitt døpt og var blitt fristet av Djevelen i ødemarken, introduserte døperen Johannes ham som «Guds Lam». Dette uttrykket forekommer bare her og i Joh 1:36. (Se Tillegg A7.) Det passer godt å sammenligne Jesus med et lam. I bibelsk tid ofret man sauer for å oppnå tilgivelse for synd og for å kunne nærme seg Gud. Dette pekte fram til det offeret Jesus skulle bære fram ved å gi sitt fullkomne menneskeliv for menneskene. Uttrykket «Guds Lam» kan hentyde til flere forskjellige passasjer i de inspirerte skrifter. I betraktning av hvor godt døperen Johannes kjente De hebraiske skrifter, kan han ha hatt ett eller flere av de følgende offerdyrene i tankene: den væren som Abraham ofret i stedet for sin egen sønn Isak (1Mo 22:13), det påskelammet som ble slaktet i Egypt for at israelittene ikke skulle bli rammet av den samme plagen som egypterne (2Mo 12:1–13), eller det værlammet som ble ofret på Guds alter i Jerusalem hver morgen og kveld. (2Mo 29:38–42) Johannes kan også ha tenkt på Jesajas profeti, der det sies at den som Jehova kaller «min tjener», ble «ført bort lik en sau for å bli slaktet». (Jes 52:13; 53:5, 7, 11) Da apostelen Paulus skrev sitt første brev til korinterne, omtalte han Jesus som «vårt påskelam». (1Kt 5:7) Apostelen Peter skrev at Kristi blod var «dyrebart blod, som blodet av et feilfritt lam». (1Pe 1:19) Og i Åpenbaringsboken blir den herliggjorte Jesus billedlig omtalt som «Lammet» over 25 ganger. – Noen eksempler er: Åp 5:8; 6:1; 7:9; 12:11; 13:8; 14:1; 15:3; 17:14; 19:7; 21:9; 22:1.

Josef: Se studienote til Mr 15:43.

Arimatea: Se studienote til Mt 27:57.

jødene: Sikter tydeligvis til de jødiske myndighetene eller religiøse lederne. – Se studienote til Joh 7:1.

jødene: I Johannes’ evangelium brukes denne betegnelsen i litt forskjellige betydninger avhengig av sammenhengen. Den kan sikte til det jødiske folket generelt, til dem som bodde i Judea, eller til dem som bodde i eller i nærheten av Jerusalem. Men betegnelsen brukes også i snevrere betydning om de jødene som var svært nøye med å overholde de menneskelagde tradisjonene knyttet til Moseloven, tradisjoner som ofte var i strid med ånden i Loven. (Mt 15:3–6) De fremste blant disse «jødene» var de jødiske myndighetene eller religiøse lederne som var fiendtlig innstilt til Jesus. I denne passasjen og noen av de andre gangene betegnelsen «jødene» er brukt i Johannes, kapittel 7, framgår det av sammenhengen at det siktes til de jødiske myndighetene eller religiøse lederne. – Joh 7:13, 15, 35a. – Se Ordforklaringer: «Jøde».

Arimatea: Navnet på denne byen kommer fra et hebraisk ord som betyr «høyde». I Lu 23:51 blir den omtalt som «en by i Judea». – Se Tillegg B10.

Josef: Evangelieskribentenes individuelle forskjeller kommer til uttrykk i de forskjellige opplysningene de gir om Josef. Skatteoppkreveren Matteus skriver at han var «en rik mann». (Mt 27:57–60) Markus, som skriver først og fremst med tanke på romerne, sier at han var «et respektert medlem av Rådet», og at han ventet på Guds rike. (Mr 15:43–46) Lukas, den medfølende legen, sier at han «var en god og rettferdig mann» som ikke hadde gitt sin stemme til det som Rådet gjorde mot Jesus. (Lu 23:50–53) Johannes er den eneste som forteller at han «var [en disippel] i hemmelighet fordi han var redd for jødene». – Joh 19:38–42.

Nikodemus: En fariseer og en av jødenes ledere, det vil si et medlem av Sanhedrinet. (Se Ordforklaringer: «Sanhedrinet».) Navnet Nikodemus, som betyr «folkets beseirer (seierherre)», var vanlig blant grekerne og ble også brukt av noen jøder. Nikodemus er omtalt bare i Johannesevangeliet (Joh 3:4, 9; 7:50; 19:39), og Jesus kaller ham «en lærer for Israel» i Joh 3:10. – Se studienote til Joh 19:39.

Nikodemus: Det er bare Johannes som nevner at Nikodemus hjelper Josef fra Arimatea med å gjøre Jesu kropp klar til å bli gravlagt. – Se studienote til Joh 3:1.

en blanding av: Enkelte håndskrifter sier «en rull med», men gjengivelsen i hovedteksten har solid støtte i tidlige, autoritative håndskrifter.

myrra: Se Ordforklaringer.

aloe: Navnet blir brukt om et treslag som inneholdt et aromatisk, eller velluktende, stoff som i bibelsk tid ble brukt som parfyme. (Sl 45:8; Ord 7:17; Høy 4:14) Den aloen som Nikodemus kom med, var sannsynligvis det samme produktet som det som nevnes i De hebraiske skrifter. I forbindelse med at man gjorde i stand et lik til begravelsen, ble aloe brukt i pulverform sammen med myrra, muligens for å fortrenge lukten av forråtnelse. De fleste bibelkommentatorer mener at det bibelske aloetreet er identisk med Aquilaria agallocha, av og til kalt ørnetreet, som nå hovedsakelig vokser i India og omkringliggende områder. Dette treet kan bli 30 m høyt. Kjerneveden i stammen og grenene er gjennomtrukket med harpiks og en duftende olje, som den høyt verdsatte parfymen utvinnes av. Fordi vellukten skal være størst når treet har begynt å råtne, graver man det noen ganger ned for å framskynde nedbrytningsprosessen. Det ble malt til fint pulver og så solgt som «aloe». Andre bibelkommentatorer mener at ordet «aloe» i dette skriftstedet sikter til den planten av liljefamilien som i dag har det botaniske navnet Aloe vera, som brukes til helsemessige formål, ikke på grunn av sin vellukt.

pund: Man mener at det greske ordet lịtra (entall) tilsvarer det romerske pundet (latin: libra), som var på 327 g. Den blandingen som er nevnt her, veide dermed cirka 33 kg. – Se Tillegg B14.

grav: Eller: «minnegrav». – Se studienote til Mt 27:60.

grav: Eller: «minnegrav». Et hvelv, eller kammer, som var hogd ut i bløt kalkstein, ikke en naturlig hule. I en slik grav var det gjerne benklignende hyller eller nisjer der likene kunne legges. – Se Ordforklaringer: «Minnegrav».